Satan under jorden

Figuren som bærer det skrekkelige navnet "Satan", er ikke mer enn litt over 30 cm høy, men er likevel en høyst spesiell skapning. Forkledd i fuglemaske hever han en hånd med  sprikende fingre og øks.

Figuren som bærer det skrekkelige navnet "Satan", er ikke mer enn litt over 30 cm høy, men er likevel en høyst spesiell skapning. Forkledd i fuglemaske hever han en hånd med sprikende fingre og øks.

Av
Artikkelen er over 12 år gammel

Anleggsarbeidere og arkeologer har i høst begravet Fanden selv en gang for alle. Den sjeldne Satan-helleristningen på Årum er tildekket med lere og stenrøys.

DEL

N å skal satanfiguren på Årum få hvile i fred dypt nede i bakken. Der skal den ligge trygt forvart mens vogntog og travle bilister som skal til Sverige for å gjøre seg fete, suser forbi.
Arkeolog Gro Anita Bårdseth står på toppen av stenrøysa som er anlagt over helleristningsfeltet og skuer ut mot anleggsområdet i Årumkrysset.
– Dette var den beste måten å bevare helleristningene på, forteller hun.
Som leder for E6-prosjektet i regi av Universitetets Kulturhistoriske Museer har hun hatt ansvaret for tildekkingen. Helleristningsfeltet ved Årumkrysset ligger bare et par meter unna fjellskjæringen til den nye motorveien.
Mange bilister har sikkert undret seg over hva de nybygde stenrøysene langs E6 er for noe.
– Totalt har vi dekket til fem helleristningsfelt langs E6, forteller Bårdseth.
Foruten Satanfeltet på Årum er de andre lokalisert ved Alvim, Hjelmungen og to ved Solbergkrysset.

Sprikende fingre og hevet øks.

Figuren som har gitt det fandenivoldske navnet til helleristningsfeltet på Årum, er en liten, spinkel mannsperson som hever hånden, spriker med fem fingrer og løfter en øks.
De bøyde knærne symboliserer tydelig en hoppende bevegelse, og i tillegg er figuren utstyrt med både fuglemaske, sverd og annet utstyr som fylkespolitiker Helge Kolstad sikkert ville applaudert over. Ifølge den avdøde arkeologen Erling Johansen var det lokalbefolkningen selv som hadde sagt at dette forestilte Satan.
Foruten hovedpersonen består den tildekkede helleristningen blant annet av flere andre menneskefigurer, ni skip og to fotsåler som er hugget inn i berget. Det helt spesielle her var at det rødbrune svaberget var så finslipt av isen at figurene etter 3000 år fremsto som hvite kontrastlinjer.

Truet av forurensning.

Nå er figurene begravd, trolig for all fremtid.
– Veisalt og forurensning er de største truslene mot helleristninger. Ettersom E6 skal utvides til fire felt hadde vi ikke annet valg enn å tildekke dem, sier arkeolog Gro Anita Bårdseth.
– Uten tiltak ville det vært spikeren i kista. Trafikken sørger for et surt miljø på bergoverflata, noe som fører til kjemiske reaksjoner som gjør at berget forvitrer. Men før tildekkingen har helleristningene blitt grundig dokumentert av fagfolk, fortsetter hun.
Slik tildekking av helleristninger er gjort i svært liten grad, og Bårdseth bekrefter at det har vært en lang prosess.
– Det er gjort noen forsøk på Vestlandet og i Sverige, men ikke i samme grad som her, forteller hun.
En tverrfaglig arbeidsgruppe har bestått av både arkeologer, stenkonservator, landskapsarkitekt, kjemiker, vegetasjonsrådgiver, geotekniker og geolog, og oppgaven har vært å finne den best egnede tildekkingsmetoden. Arkeologen forteller at det har vært et fruktbart samarbeid og skryter av veivesenets lokale folk.
– De kjenner landskapet og geologien godt, samtidig som de er flinke til å se praktiske løsninger.

Lokal lere.

Det hele endte opp med at bergflaten ble rengjort og dekket til med et metertykt lag med plastisk lere fra Maxits leiruttak på Kviberg i Borge.
Denne lokale leren har både en gunstig ph, den hindrer oppsmuldring, tetter godt for vann og er frostsikker på en meter.
– Over der ble det lagt en fiberduk, pukk og til slutt et lag med rundstein. Slik illuderer på mange måter dette rydningsrøysene som vi finner i det gamle åkerlandskapet, forteller Gro Anita Bårdseth.
På toppen av røysa er det markert punkter hvor man jevnlig skal måle om det er bevegelse i konstruksjonen.
– Vi har gjort dette ut fra et permanent perspektiv, men konstruksjonene er laget for å ha en levetid på 100 år, forteller hun.
Dermed er det er det usikkert om Satanfiguren på Årum noen gang kommer til å se lyset igjen. Konservert i lere kan den forhåpentligvis fortsette sin rituelle dans en meter under bakken.

Artikkeltags