Papper'n - Hvalers Ulabrand

Slik så Johan O. Olsen ut i xxx. Fotografiet er utlånt av familien.

Slik så Johan O. Olsen ut i xxx. Fotografiet er utlånt av familien.

Av
Artikkelen er over 16 år gammel

Papper'n eller Johan Olaus Olsen som var hans egentlige navn, var i sin tid like berømt på østsiden av Oslofjorden som Ulabrand var på Vestfold-siden, og begge var loser.

DEL

Ved kongelig resolusjon av 2. januar 1871 ble Johan Olaus Olsen fra Vesterøy tildelt Borgerdådsmedaljen i sølv. Overrekkelsen fant sted i Hvaler kirke den første søndag i februar. Hederstegnet fikk han for to ganger å ha satt sitt eget liv på prøve for å redde sjøfolk i nød.
Selv fikk han ingen hjelp da han og søstersønnen på uforklarlig vis forsvant den 8. mai 1883.
Johan O. Olsen ble født på Papper den 10. mars 1829. Til å begynne med var han fisker, og hadde losgutt-tjeneste som bigeskjeft. For å se seg litt om i verden, dro han til sjøs, men han var for rastløs til å fortsette med dette yrket. Dessuten var han av den oppfatning at sjømannsyrket var for lite krevende. Derfor dro han hjem igjen, kjøpte seg en passende båt og begynte som los. Han ble etter hvert en kjent los, og gikk bare under navnet Papper'n
Papper'n var av en rastløs natur. Han trivdes ikke på landjorda, og det var veldig sjelden han var å treffe hjemme. I dagevis kunne han ligge ute på sjøen, noen ganger i Øresund og somme tider vest for Skagen, tålmodig ventende på skuter som signaliserte etter los. Da forsvant rastløsheten fullstendig. Det var på sjøen han følte seg hjemme, og det var der han fant ro både for sinn og kropp.
Så snart ei skute steg opp over horisonten, våknet konkurranseinstinktet hos Papper'n. Ikke bare jaktinstiktet, men også konkurranseinstinktet var noe som våknet i ham. Han var jo ikke alene los i Oslofjorden eller hvor han enn befant seg. Konkurrerende kjentmenn var det flust av både på ”hans” side og videre vestover. Hans største og argeste konkurrent var den legendariske Ulabrand. Papper'n vant mang en kappseiling, også mot ham, og fikk som premie gleden av å lose skuta frem til bestemmelsesstedet.
En vinterkveld Johan Olsen Papper lå og krysset i Lauersvelgen, fikk han øye på ei skute som blusset etter los. Det var mørkt, og det snødde. Skipperen så ikke at losen kom, men fortsatte mot Fredrikstad. Johan Olsen seilte det han og losbåten maktet for å nå skuta igjen. Etter en stund skiftet skuta kursen og seilte mot nordvest- altså ut i Oslofjorden med Johan Olsen i kjølvannet.

Fast i pakkis

Da de nærmet seg Søsterøyene, begynte isen å gjøre seg gjeldende. Skuta satte seg fast i noe som kunne ligne pakkis, og der sto hun bommende fast. Ute av stand til å komme verken for- eller akterover, studerte skipperen på hvordan han skulle kunne komme seg ut av denne floken.
Mens han sto der og funderte, kom det plutselig en stor, skjegget mann over rekka. Den nyankomne så nok at skipperen ikke riktig forsto hva dette skulle bety, og presenterte seg raskt som los. Da fikk Papper'n en overhøvling han sent glemte. Skutas fører ville nemlig vite hvorfor han kom så sent. Som losen selv forsto, satt de fast, og dette kunne jo være farlig for både båt og mannskap, hevdet den noe frustrerte skipperen. Papper'n derimot, sin rastløshet til tross, var av en sindig og rolig natur. Han sa at han ikke hadde vært i stand til å rekke dem igjen før nå, men han skulle få dem trygt til bestemmelsesstedet.
Uten å si noe mer tok Papper'n en lanterne og gikk i baugen. Han bad rormannen manøvrere etter hans anvisninger. Skuta satt temmelig fast i isen, men losen klarte det umulige, dreiet baugen slik at isen måtte gi tapt. Skuta var i siget og krysset opp mot vinden. Etter en times seilas ga Papper'n ordre om å kaste anker. Skipperen gjorde som han fikk beskjed om, selv om han ikke hadde den minste anelse hvor de befant seg.. Da det lysnet av dag, og snøværet ga seg noe, kunne alle se at skuta lå trygt oppankret i Akerøy-bukta. Først nå kunne losen tenke litt på seg selv. Han gikk inn i kahytten akterut. Der, uten å si et eneste ord, trakk han av seg sjøstøvlene og tømte dem for vann.

Forfrossen los

Noen dager senere oppdaget Johan Olsen to skuter som lå vest for Struten og signaliserte etter los. Han gjorde seg klar til å seile ut til dem, men han kunne ikke bruke losbåten. Isen var blitt for tjukk til at den kunne forseres med seilkraft. Derfor tok han ei lita sjekte som lå ved siden av losbåten. Først dro han den så langt som mulig etter seg på isen. Etter hvert kom han ut i litt klarere vann, og da måtte han stake seg fremover. Dette var et møysommelig og tidkrevende arbeid, og mens han sakte, men sikkert kom utover mot skutene, måtte han skuffet se at de seilte fra ham. De satte kursen sørøstover, og Papper'n regnet med at de ville forsøke å komme opp Løperen.
Dermed snudde han og satte kursen mot Papper igjen. Da han og losgutten bare var 50 meter fra land, kantret sjekta. Papper'n ropte til assistenten sin at han måtte se å komme seg til land. Selv måtte forsøke å få farkosten på rett kjøl igjen. Det var verdier i sjekta, og den måtte reddes. Kaldt som det var i vannet, var det en temmelig våt og forfrossen los som endelig kom seg opp på land. Da han vel var hjemme, måtte han masseres i timevis slik at kroppen igjen ville fungere. Det er sagt at det var nære på at dette hadde vært Papper'ns siste tur.
Neste morgen var Johan Olsen på sin faste utkikksplass for å speide etter skuter. Han var litt skjelven i knærne, men skjelvingen forsvant da han igjen så de to samme skutene vest for Struten. De hadde ikke klart å komme seg opp Løperen, og nå lå de bare og ventet på los for å komme videre inn fjorden. Denne gangen var han ikke alene om ”byttet”. Nå var det flere som ville være med i konkurransen. Men Papper'n lurte dem alle. Han satte seil på sjekta og for bortover isen. Dermed slo han alle konkurrentene, og loste begge skutene opp til Fredrikstad.

Slengt mot styreluka

En høstkveld lå Johan Olsen utenfor Homlungen fyr ved Kirkeøy. Det blåste liten storm fra sør. Mens han krysset opp mot vinden, fikk han se ei skute som blusset etter assistanse. Etter retningen å dømme befant den seg et sted litt øst for Torbjørnskjær. Området mellom Heia og Torbjørnskjær var ikke å spøke med, og Papper'n skjønte at her gjaldt å komme til unnsetning så fort som mulig Han seilte det han trodde losbåten kunne tåle, for her gjaldt det minutter. Han nærmet seg skuta, og så at den var i ferd med å drive inn i brottene rundt Heia. Akkurat idet han skulle borde skuta, kom en brottsjø og slengte ham mot styreluka. All luft ble slått ut av ham, og han miste pusten for et øyeblikk. Raskt fikk han samlet seg, fikk kontroll over losbåten igjen, og kom seg om bord i skuta. Det var i siste liten, for noen favner forut var det nærmest tørt land når sjøen slo. Takket være godt sjømannskap fra losens side, kom skuta velberget til Fredrikstad.
Senere samme dag var Papper'n igjen på sjøen. Denne gangen skulle han lose en dampbåt inn til Drøbak. Først nå merket han hvor vondt det gjorde hver gang han trakk pusten. Smertene bare økte, men like fullt sto han på broen til båten var fortøyd ved kaia. Han hadde losbåten på slep, for på denne turen hadde han vært alene. Nå satte han kursen mot Fredrikstad hvor han oppsøkte lege. Denne kunne raskt konstatere at Papper'n hadde brukket tre ribben. Han ga losen streng beskjed om å ta det helt med ro i noen uker til han var blitt frisk igjen. Dette var ikke søt musikk i Papper'ns ører, men smertene var så intense at han ikke hadde noe valg.
Johan Olsen deltok i en rekke aksjoner der menneskers liv sto i fare. Mange kunne takke Johan Olsen for at de fremdeles var i de levendes rekker. En av dem var en skomaker fra Fredrikstad. En vinterdag hadde han gått ut på isen for å fiske. Mens han sto og fisket nær Søstrene, begynte isen å gå opp, og han drev av gårde på et stort flak. Skomakeren strandet på Søndre Søster hvor han klarte å komme seg på land.

Dramatikk

Dagen etter kom det folk fra byen og spurte om noen hadde sett denne mannen. Ingen visste noe, men da de kom til Papper, tok Johan Olsen kikkerten og gikk opp til utkikksplassen sin. Han mente å se noe som beveget seg ute på Søndre Søster, men han var ikke sikker. Likevel tok han med en av sønnene sine, og i den før omtalte sjekta kavet de seg utover mot Søstrene. Noen gangen måtte de dra sjekta på isen, for deretter å stake seg gjennom klarer. Men frem kom de omsider. Der hørte de jamringen fra den stakkars skomakeren som var mer død enn levende. Han var fullstendig stivfrossen, og måtte bæres ned i farkosten. Denne ferden tok hardt på sjekta, men alle tre kom trygt i land .
En annen redningsaksjon han var med på, var nok mer dramatisk enn den med skomakeren. Tidlig en morgen fikk Johan Olsen og flere med ham beskjed om at ei skute hadde grunnstøtt på Vauerbrotta. Mange båter dro utover, blant dem Papper'n. Sjekta hang på slep etter
losbåten. Mannskapet om bord i skuta ble raskt reddet, men fire mann hadde gått i en liten lettbåt for å prøve å komme i land med den. Uheldigvis drev de rett inn i brottene. Det ble kastet tau til dem, men de drev bare av. Til slutt fikk de tak i tauet, og tre av dem ble tatt opp av en av redningsbåtene. Den fjerde, derimot, hadde satt seg fast under en av toftene, og var på full fart mot undergangen. Det sto om minutter før lettbåten ville bli til pinneved, og mannen ville være fortapt.
Da var det Johan Olsen tok sin store beslutning. Han hoppet ut i sjekta og beordret losgutten til å bli med. Denne vegret seg, men ingen bønner hjalp. Plutselig var de to midt inne i en forrykende malstrøm. På en mirakuløs og uforståelig måte ble mannen reddet, og Papper'n og losgutten kunne notere seg for nok en seier over Rasmus.

Redd

Det var nok mange som lurte på om Papper'n aldri var redd. De som kjente ham, sa at han ikke visste hva nerver var. Men der tok de nok feil. Enkelte ganger var han redd, innrømmet han til en god venn. Aller reddest var da han reddet et helt skipsmannskap fra Missingene. Han hadde tilfeldigvis kommet forbi og sett at det ble signalisert fra toppen av fjellet. Sjøen var for grov til at han kunne gå inn i Missinghavna og hente havaristene der. I mer enn en time krysset han frem og tilbake mens han prøvde å finne ut en måte å få dem i land på. Flere ganger forsøkte han å kaste en line til dem, og etter flere forsøk fikk de tak i den. De festet tauet til en sten, og Papper'n festet det til masta. På en uforklarlig måte klarte han å holde losbåten opp mot vinden slik at lina hele tiden var stram. En etter en halte de våte og forfrosne stakkarene over til losbåten. Da sistemann var trygt om bord hos Johan Olsen, ble tauet kappet og kursen satt mot Fredrikstad. Den episoden glemte Papper'n aldri.

Siste reis

Alle som kjente Papper'n, hevdet at han måtte være udødelig. I hvert fall mente de at sjøen ikke kunne ta knekken på ham. Men der tok de skammelig feil. Det går nemlig en nemesis gjennom livet, noe Papper'ns familie fikk erfare. På formiddagen den 8. mai 1883 dro Johan Olaus Olsen for siste gang ut fra brygga si på Papper. Han og sønnen skulle bare ut på et aldri så lite kryss for å se etter skuter, og ville være tilbake om kvelden. Men et eller skjedde med dem, ingen vet hva. Han og sønnen fant sine graver i det elementet de så ofte hadde trosset, men som denne vårdagen ble for sterk for dem.

Artikkeltags