Bård Hansen har verksted midt i Bergen. Der er veggene prydet med piper i alle tenkelige størrelser og fasonger. Innerst står det en arbeidsbenk med spesialverktøy og maskiner.
Her i enmannsbedriften Tabago Pipemakeri holdes gamle kunster i hevd.
Bård selv er 34 år gammel, han prater rolig og kan, når han holder pipa riktig, se ut som han er hentet ut fra det franske skuespillermiljøet på sekstitallet.
Han byr på kaffe, setter seg ned ved bordet og tenner pipa.
Reiste til Lillehammer
Hvordan ender man opp med et så spesielt og utdøende yrke?
For Bård var det en serie tilfeldigheter som førte han inn i pipemakernes verden.
– Det startet med at jeg begynte å røke pipe selv, forteller han.
– Etter hvert fikk jeg interesse for pipen som kulturobjekt. Jeg var fascinert av det estetiske ved pipen, selve formen. Dette førte igjen til en interesse for norsk pipeproduksjon.
Bård forteller at han dro til Lillehammer, midtpunktet for norsk pipeproduksjon de siste 150 årene, for å se på verkstedet til legenden Gudbrand Larsen, som sto på Maihaugen.
Gudbrand Larsen, kalt Pipe-Larsen, er den moderne norske pipekunstens far og var en bohem i sin tid. Han reiste mye rundt og kom til Tyrkia hvor han lærte seg å lage piper av merskum. Da han kom tilbake til Norge, åpnet han verkstedet sitt på Lillehammer, hvor han lagde piper fra 1844 og frem til århundreskiftet.
Den gamle mester
Da Bård kom til Maihaugen, viste det seg at verkstedet til Pipe-Larsen var tatt ned. I stedet tok han kontakt med den siste aktive pipemakeren på Lillehammer, Tandberg Larsen.
Ikke lenge etter gikk han i lære hos den gamle mesteren.
– Da jeg besøkte han først gang, hadde jeg ikke planer om å lage egne piper, forteller Bård.
– Men Tandberg tilbød meg å kjøpe det gamle verkstedet sitt. Jeg tok en spontan avgjørelse og svarte ja, på betingelse av at jeg fikk opplæring. Et år senere jobbet jeg som pipereparatør.
Samtidig begynte Bård å utvikle sine egne piper. I fjor solgte han sin første pipe. På spørsmål om hvem som kjøper pipene hans svarer han:
– Menn i alderen 40 pluss. Jeg har solgt en pipe til en 20-åring som spilte i rockeband, men ellers er gjennomsnittsalderen på kundene høy.
Kresne kunder
En piperøker er ofte en connaisseur, en kjenner, som er opptatt av design så vel som kvalitet.
– Det dreier seg mye om følelser og form når folk velger piper. Kundene er som regel veldig kresne, sier Bård, som selv mener at den perfekte kunden er en som verdsetter mer enn bare det bruksmessige ved pipen.
– Det som gleder meg mest er når noen forelsker seg i en pipe. Piper er en takknemlig ting å selge når kundene verdsetter den. Mange får et personlig forhold til pipene sine.
Dette er noe som gjenspeiles i hans egen holdning til arbeidet.
– Jeg lager piper jeg selv liker, ikke noe jeg tror andre liker.
Bård understreker at foruten tålmodighet og nøyaktighet, er formsans en viktig egenskap hos en pipemaker.
Hva er det så som skiller piperøyking fra annen tobakksrøyking?
Bård mener at det viktigste er at man skal ta munnfuller med røk, ikke inhalere røken. Å røke pipe dreier seg om å smake røken i større grad en sigarettrøking. Piper har i så måte mer til felles med sigarer. Bård synes at smaken er mest tiltrekkende ved piperøking.
En munnfull røk
Å nyte en god pipe er noe som krever oppmerksomhet.
– Man kan ikke drive med så mye annet når man røker pipe, sier Bård han som gir følgende råd til den som vil nyte en god pipe:
– Ta en munnfull røk fremfor et magedrag, røk pipa til bunns og stapp pipa underveis.