Med sprengstoff i sykkelveska

Det var ikke lett å frakte våpen og sprengstoff med sykkel. Ove Olsen krevde til slutt at han og de andre motstandsfolkene måtte få bil.

Det var ikke lett å frakte våpen og sprengstoff med sykkel. Ove Olsen krevde til slutt at han og de andre motstandsfolkene måtte få bil.

Av
Artikkelen er over 11 år gammel

Milorg: Hemmelig,væpnet motstands-organisasjon som skulle aksjonere ved en alliert invasjon i Norge. Ove Kristian Olsen (91) var med.

DEL

Jeg vokste opp i Huths gate 2. Rett bort i gaten lå Monteringskompaniet som faren min drev.
Etter Seiersten college og realskolen gikk jeg et og et halvt år på første divisjons befalsskole i Halden. Da verdenskrigen brøt ut, lå vi på nøytralitetsvakt i Rogaland. Jeg var fenrik og sjef for en mitraljøsetropp.

Bare muntlig.

Niende april 1940 kom angrepet på Norge. Vi sloss vel det vi kunne, men tyskerne var helt overlegne både når det gjaldt utstyr og folk. Jeg opplevde å se mennesker falle til høyre og til venstre. Til slutt kom det hvite flagget opp. Vi ble tatt til fange. Om kvelden lå jeg på et kaldt sementgulv. Da kom reaksjonen på det jeg hadde opplevd.
Etter en kort tid i tysk fangenskap ble vi satt fri, og krigen var over for mitt vedkommende. Jeg tok toget hjem til Fredrikstad. Først jobbet jeg for far i Monteringskompaniet. Deretter begynte jeg i politiet som konstabel.
En dag på vei til kontoret kom Camillo Mordt bort til meg. Vi hadde vært på moen sammen. Han tok meg til side og sa:
– Du, Ove, du blir vel med i Milorg?
Jeg hadde som de andre offiserene, på en måte lovet å ikke slåss mot tyskerne, men det brød jeg meg ikke om. Viktigere var eden som jeg hadde avlagt som offiser at jeg skulle kjempe for konge og fedreland.
Den aller første tiden skjedde ikke så mye. Jeg ble sendt for å gi beskjeder fra den ene til den andre. Alt skulle foregå muntlig, ikke noe skulle skrives ned.
En hendelse husker jeg godt. Vi fikk beskjed om å møte hjemme hos Sigurd Istrø. Han bodde vis-a-vis St. Josephs hospital. Noen satt på stoler og mange satt på gulvet da filmapparatet begynte å surre og viste en film fra Little Norway i Canada.

Silent killing.

Det var vel en ren tilfeldighet at jeg ble koblet sammen med Olav Petersen. Han bodde også i Huths gate, og vi var venner fra guttedagene.
Nå var han radioreparatør hos Felix Mathiesen. Jeg ante ikke da at Olav drev med illegal virksomhet. Jeg tror det var Olav som ba meg bygge ut Milorg i Glemmen. Organisasjonen fikk kodenavnet 6/2.
Jeg gikk i gang med arbeidet. Jeg fikk med meg blant annet så å si hele Lisleby fotballklubb. Der var det mange bra gutter. Fra "Monteringa" kom Kjell Olsen og Sten, den eldre broren hans. Videre Odd Olsen, kameratene Ivar Tangen og Rolf Thorstensen, Kjell Torp og broren Wilhelm. Lederen fra Lisleby var Jens O. Larsen med sønnene Arne og Lars. Nestleder var Karsten Syversen. Han fikk med seg Helge Strand og Kjell Aune. Fra NSB kom Asbjørn Gundrosen og fra Denofa Knut Strømhaug og Syver Syversen.
En dag fikk Olav og jeg beskjed om å ta Pædda mot Sarpsborg. Vi skulle gå av på Valaskjold. Der møtte vi en kar som kalte seg Rolf, men het sikkert noe annet. Vi skulle læres opp. Det foregikk i private hus i Sarpsborg.
Rolf som jeg forsto kom fra England, var instruktør. Han drasset rundt med en diger koffert og var en slags handelsreisende i våpenlære og læren om sprengstoffer. Han lærte oss silent killing med strupetak bakfra og kniven inn forfra. Vi gikk gjennom Stengun-maskinpistol og Brengun-maskingevær og Lee Enfield-geværer.
Vi fortsatte å trene på egen hånd. Anker, som var bror av Olav, var vaktmester i Folkets Hus. Han låste opp så vi kunne holde til på kontoret til en som var i tysk tjeneste.
Olav satt på kontoret med Brengunen i fanget og skulle spenne den harde rekylfjæra. Han mistet den, så den for bort i veggen. Tapetet delte seg rett over stolen der den traff. Overløperen ble nok overrasket da han dagen etter så flengen i tapetet.

Våpen fra himmelen.

Det vi hadde lært, skulle bringes videre. Vi hadde våpenopplæring på jordgolvet i kjelleren under Menighetshuset på Kråkerøy og i kjelleren under Gressvik kirke.
Problemet var at vi manglet våpen til mange av karene. Noe kom sjøveien fra Sverige til Onsøy. Sving på sakene ble det først da slippet fra England i februar måned 1945 havnet i Trestikkmyra.
Container på container med våpen, ammunisjon og sprengstoff dalte ned fra himmelen. Men hvordan få materiellet ut i distriktet? Vi møtte opp og syklet av gårde med det vi kunne få med oss på syklene. Kjøretøyene var i dårlig forfatning med slitne kjeder som hoppet av og dekk som punkterte. Jeg gikk til Olav og sa:
– En slik tur gjør jeg ikke igjen.
– Nekter du?
– Ja, sa jeg, for å få dette ned, må vi ha en bil. En bil og folk til å laste.
– Jeg skal legge det frem for de andre, sa Olav.
Dagen etter kommer han og sier:
– Vi gjør det slik du har planlagt, jeg stiller med tjue mann.
– Jeg har tjue mann sjøl, sa jeg.
– Nei, vi bruker noen av våre.

Spennende.

Vi samlet oss sent en fredagskveld oppe i skauen og bar alt sammen ned til veien som går fra Slangsvold til Trøsken.
Det var kasser på lastebilen, og i kassene la vi ned våpnene. Så stjal vi reisved og la oppå så det så ut som en vedlast. Alt gikk bra til vi kom til Enebekk på Rådesletta.
Der var bommen over jernbanelinja nede. Vi tenkte at nå er vi i en felle. Ingenting skjedde. Vi gikk ut og banket på døra til bomvakta, og den gamle kona som passet på bommen, beklaget så meget at hun hadde sovnet fra det hele.
Først kjørte vi våpnene til Slevik. Derfra ble de fordelt rundt omkring i distriktet vårt. Det var et lykketreff at vi valgte transport med bil. Neste dag hadde tyskerne patruljer ute og sperringer på mange veier. Hadde vi fortsatt med syklene, hadde vi sittet fint i det.
Ikke så lite av våpenlasten havnet på Monteringskompaniet. Der var det kriker og kroker og et loft med tremodeller, der geværer og Stenguns kunne stikkes bort og ligge ganske trygt.

Feil adresse.

Det vi ikke hadde nok av, ville vi lage selv. På Kråkerøy verk støpte de brisanthåndgranater av Mills-typen. En bil fra Kråkerøy verk skulle losse ting som vi skulle reparere for dem, og i bånn lå det ferdige håndgranatemner som bare trengte å lades for å være operative.
Sjåføren bare lempet av på tomta, og håndgranatene lå på toppen av lasset. En kar som skjønte hva det var for noe, fikk dem bort. De ble oppbevart hos oss, men jeg tror ikke at de ble fylt med sprengstoff.
Etter hvert gikk det opp for meg at Monteringskompaniet begynte å bli litt for godt kjent som et motstandsreir. En dag ringer telefonen. Jeg tar den og hører:
– Det er Knut. Jeg trenger tre geværer.
Jeg sa:
– De har visst kommet feil, og la på røret.
Krigen gikk mot slutten. Tyskerne kapitulerte nede i Europa. Hva ville skje i Norge? Spenningen var stor, men endelig fikk vi beskjed om at de la ned våpnene også i Norge. Milorg kunne tre åpent frem. Jeg tok på meg den gamle feltuniformen med fenriksstjerne på kraven.

Noen bare gråt.

Våre folk møtte på Folkets Hus. Det var nok av dem som ville melde seg inn i Milorg og få bindet i rødt, hvitt og blått rundt armen. Oppgaver ble delt ut. Jeg fikk beskjed om at jeg sammen med hele min avdeling skulle dra til Haugetun ungdomsskole og holde vakt der. På Haugetun hadde de samlet jentene som hadde gått med tyskerne.
Det var to leger der, doktor Engeset og doktor Øystein Romberg Andersen og noen sykesøstere. En av legene sa til meg:
– Hvis du hadde sett det jeg har sett i dag, ville du ikke tro meg.
Noen av jentene ble pakket inn i gråpapir da de kom. Det var skabb og elendighet til tusen. Enkelte av jentene satte nesa i sky og førte seg som dronninger. Andre var nedtrykte.
Det var en eldre frue der. Mannen hadde vært litt av en politisk svermer. Før krigen snakket han bare om Russland og femårsplaner. I 1940 hadde han gått inn for den nye tid. Det var så galt som det kunne være at kona som absolutt ikke var noen tyskertøs, lå i sengen på Haugetun og gråt og gråt.
En dag dukket det opp noen damer fra en slik halvreligiøs kvinneforening. De kom ikke først og fremst for å hjelpe til, men for å se hvem som var der, og hvem som ikke var der. Det ble et slarv uten like. Damene forsøkte å fritte ut jentene og ville ha dem til å fortelle. De skulle ha nyheter å grafse i på neste kaffeslaberas.
Jeg var glad da dette vaktoppdraget var slutt.

Artikkeltags