Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Kan man egentlig tenke seg hvordan det føles å kjenne at begynner å glippe både på hukommelse og praktiske ferdigheter, ting man har kunne gjøre bestandig, føles nå helt ukjent. Det kan nok ikke beskrives utenom fra en som virkelig har opplevd det. I Fredrikstad kommune finnes det mange som har hatt og stadig har denne opplevelsen.
Tanker som melder seg vil nok være:
■ Hva gjør jeg nå?
■ Skal jeg snakke om det til noen?
■Hvor henvender jeg meg, hvem kan jeg spørre?
■Hvordan blir det med jobben?
■Er det noen som har oppdaget at jeg er annerledes?
Slike og mange flere spørsmål vil helt sikkert melde seg hos den personen som kjenner på forandringene. Og pårørende blir usikre og vet ikke helt hvordan man skal takle det.
Hvis du har lyst til å høre fra to som virkelig kan fortelle hvordan det føles så kan du komme til Litteraturhuset tirsdag. Der vil Jannicke Granrud (54 år) som har Alzheimer diagnose og Hildegunn Fredheim som pårørende dele sine erfaringer med oss i foredraget «Kaos, aksept og veien videre». Det de tar opp i sitt foredrag er helt sikkert gjenkjennelig for mange personer i vår kommune som har en demensdiagnose, og ikke minst for hjelpeapparatet og politikerne.