Anmeldelse av Heimebane (Sesong 2): Terningkast seks – en kløkt man sjelden ser i norske serier!

Av

En skjebnesvanger kamp om Vargs sjel og behovet for økonomisk stabilitet, samt jakten på cupfinale, er bakteppet for sesong 2 av «Heimebane».

DEL

Anmeldelse

Anmeldelse av «Heimebane» (Sesong 2) . Sesongpremiere: Søndag 17. februar. Vises på NRK søndager kl 20.55.

Konflikter driver fortsatt handlingen fremover i dramaserien. Der de fleste brant inne med frustrasjonene i første sesong, byr sesong to på eksplosive krangler.

Tar man med i tolkningene at psykologer mener eksplosivt sinne vanligvis handler om noe annet, så er det fortsatt mye indre uro i sjelene i og rundt fotballklubben ute i havgapet.

Den tidligere fotballproffen Michael Ellingsen (John Carew) er befriende rolig midt oppi det hele, til tross for at også han har sitt å stri med.

Utrolig timing i første sesong

Det er store forventninger til andresesongen, både for NRK-serien og for Varg i eliteserien.

Trener for Varg, Helena Mikkelsen, får sitt å stri med i sesong 2 av «Heimebane».

Trener for Varg, Helena Mikkelsen, får sitt å stri med i sesong 2 av «Heimebane». Foto:

Første sesong ble seersuksess og vant med god grunn tre viktige Gullruten-priser: beste dramaserie og både beste mannlige og beste kvinnelige skuespiller.

Skuespiller-prisene gikk velfortjent til Axel Bøyum, som spiller fotballtalentet Adrian Austnes, og Ane Dahl Torp, som spiller seriens hovedrolle, fotballtrener Helena Mikkelsen.

I tillegg hadde første sesong en timing i #metoo-debatten som nesten ikke var til å tro. Serien viste trakassering i subtile situasjoner som er vanskelige å beskrive med ord og uakseptabel atferd som det er vanskelig å sette fingeren på.

Over hele landet kunne familier samle seg rundt skjermen og få gode utgangspunkt for samtaler om hva #metoo egentlig handler om. Både for kvinner i posisjon som Helena, Norges første kvinnelige fotballtrener for herrer på toppnivå, og for jenter som hennes datter Camilla (Emma Bones), i sin første jobb på restaurant.

Røsker i etablerte kjønnsroller

Serieskaper Johan Fasting har sagt at sesong 2 kom til å ta opp enda flere sider av etablerte kjønnsroller, og har uttalt at serien har både et mål og et ansvar om å følge med i tiden når det gjelder problematikken rundt kjønn.

Dette innfris til de grader. For selv om klubbens vanskelige økonomi, spenningene i forholdet mellom triangelet Helena, Camilla og Adrian, og jakten på cupfinalen er i fokus, så er kjønnsroller et gjennomgående tema.

Fasting er selverklært feminist og manusforfatter, og i denne sesongen får han atter en gang vist at han er begge deler, med en kløkt man sjelden ser i norske serier.

Ubehagelig oppførsel

I begynnelsen er oppførselen til noen av kvinnene nesten ubehagelig å se på. Helt til man innser at serien rett og slett har satt kvinner inn i tradisjonelle mannsroller, hvor tilsvarende adferd ville vært akseptert.

Som når karrierekvinnen fra Oslo, Petronella Nagelsmith (strålende spilt av Marian Saastad Ottesen), valser inn i Ulsteinvik og ber den tidligere buldrende, men nå spake, verftseieren Tangsrud om å hente kaffe «og litt frukt, er du snill».

Eller når kravstore Kristin fra Fotballforbundet (Marika Enstad) slår seg ned i klubbhuset med de gulnede panelveggene for å passe på at Varg-sjef Espen Eide (Morten Svartveit) gjør jobben sin.

Eller når Helena er direkte uenig med en kvinnelig gjest i en direktesending, i stedet for å bygge henne opp.

Petronella (Marian Saastad Ottesen) og hennes bror Peder (Ole Christoffer Ertvaag) vil investere i Varg IL.

Petronella (Marian Saastad Ottesen) og hennes bror Peder (Ole Christoffer Ertvaag) vil investere i Varg IL. Foto:

Eller når legene er kvinner og sykepleieren en mann.

Og så videre.

Det som skjer når manuset snur de tradisjonelle kjønnsrollene på hodet, er at våre inngrodde forestillinger om hvordan menn og kvinner bør oppføre seg, blir synlige. Og når du først har sett det, så blir det veldig tydelig.

Men dette er ikke en serie som bare heier på kvinner og viser at menn må skjerpe seg. Langt i fra.

Fremtidens menn

For serien røsker også i kvinners holdninger til hvordan menn skal oppføre seg. I løpet av sesongen tar flere av kvinnene beslutninger basert på feilaktige antagelser om at mennene vil gjøre det vanskelig for dem.

Uten å avsløre for mye, så har kvinnene mye mer å tjene på å involvere mennene.

Samtidig vises gamle holdninger frem som direkte latterlige, som når programlederen snakker til damene i sminkerommet slik mange har gjort før ham, og slipper unna med oppgitte blikk.

Garantert debatt

Ellers er det bare å glede seg til gjensyn med Emma Bones i rollen som Helenas tenåringsdatter Camilla.

Mor-datter-forholdet er viktig også denne sesongen, og ytterligere komplisert av at Adrian både er Camillas kjæreste og Helenas desidert viktigste spiller.

Camilla Mikkelsen (Emma Bøyum).

Camilla Mikkelsen (Emma Bøyum). Foto:

Helenas benstilling er fortsatt bred mens hun spiser nudler til middag og analyserer kampopptak i mørket. Og hun stapper stadig snusen under leppa, som for å minne oss på hennes kamp for tilværelsen i første sesong.

Camilla forsøker å finne sin egen vei, og må gjennom noen personlige beslutninger som garantert kommer til å skape debatt når det kommer på skjermen.

Ungdommen er et frisk pust

På grunn av den økonomiske situasjonen har Varg solgt 15 spillere og hentet inn en gjeng «tenåringer på minstelønn» til A-laget.

Ungdommen er forfriskende, og de uerfarne skuespillerne dyktige i sine roller som usikre Aron (Nivethan Senthurvasan), keeperen Kasper (Ståle Remøy Pettersen) og gladgutten Tommy (Bendik Mauseth).

Homofili i fotballsporten har vært forventet tema for sesongen. Og det er det. Men mistankene om Espens legning, oppførselen til den ufordragelige Peder (Ole Christoffer Ertvaag) og ryktene i bygda håndteres på en uventet og underfundig måte som gir håp om at dette blir bedre med neste generasjon.

Ikke minst er det bare å glede seg til scenen hvor en av karakterene står frem som åpent homofil. Et av seriens absolutte høydepunkt.

Surrealisme som ikke passer inn

Deler av serien føles unødvendig surrealistisk. Det ene er hallusinasjonene som en spiller får i morfinrus på sykehuset etter en stygg skade.

Verre er en absurd lynsjestemning i Nærelven, ei bygd langt inne i en skog uten kunstgress og folkeskikk. Finnes det virkelig slike steder med slik voldelig stemning i norsk fotball? Hvis ikke, hva gjør den seansen i denne ellers så troverdige serien? (Hvis ja, så er det noe som fortjener økt oppmerksomhet.)

Gjensyn med karakterer

Det blir korte gjensyn med noen av karakterene som ikke spiller fremtredende roller, som stødige Nils (Endre Synnes Hagerup), som bidrar med noen interessante betraktninger fra sidelinja om kjønnsroller, og Eivind (Rolf Kristian Larsen) som nå spiller for Jævla Ålesund, og likevel ser på lang avstand at Varg er i ferd med å falle fra hverandre.

Eddie lusker fortsatt rundt på Ulsteinvik stadion til tross for, eller kanskje på grunn av, budsjettkuttene.

Sissel Renate er med, dog ikke helt «on fire«, som hun varslet i sesong 1. (Det kunne vært litt morsomt å sett hvordan det hadde vært.)

Carew har funnet sin form

Anmeldelsen er ikke komplett uten å snakke om John Carew i rollen som Michael Ellingsen. NRK beskriver tross alt «Heimebane» som «Norsk dramaserie med John Carew og Ane Dahl Torp».

Carew passer rollen som Ellingsen, både som trøbbelmaker i sesong 1 og som stødig sidekick til Helena i sesong 2.

Han tar en prat med spillere som trenger det og lønnskutt når det trengs, samtidig som han er heltidspappa som lager matpakker og kjemper for samværsretten med barna.

Han er ikke overraskende i skilsmisseoppgjør med Marianne (Julia Bache-Wiig) etter det som skjedde i sesong 1.

Gjennom det hele er han rolig og kontrollert. Unntaket er når han skal lære sønnen sin å si fra når han blir behandlet forskjellig fordi han ser annerledes ut. Da sparer ikke Michael på kruttet.

Mange gode side-historier

Som i første sesong er det mange gode side-historier. Det er viet mer tid til fotballspill, men man trenger fortsatt ikke vite hva offside er for å ha glede av alle seriens vendinger.

Vestlendinger, og sunnmøringer spesielt, vil kjenne seg stolte når det vakre kystlandskapet vises i all slags vær, når tenåringsgutta drikker ananasbrus, det bestilles svele på ferga og danses hemningsløst til Sucker Punch av Sigrid, Ålesunds store stolthet.

Det er bare å glede seg til å følge Varg gjennom en ny sesong. Terningkast 6.

Artikkeltags