Terningkast 5: Slayer kom, så og slaktet

Artikkelen er over 2 år gammel

California-bandet Slayer var med og innstiftet Tons of Rock i 2014, og tre år senere har ekkoet av deres første besøk akkurat rukket å dø ut.

DEL

(Halden Arbeiderblad) Slayer spiller høyt, tungt og ofte raskt, og kan lett slå luften ut av tilhørerne. Selv oss som holder en viss avstand til lyden, var tjent med å putte inn en ørepropp i det øret som vender direkte mot høytalerflaten. Lydnivået under en festival går av mange forskjellige årsaker opp og ned, diktert av rent musikalske hensyn og hva respektive lydmenn vil og eventuelt får til.

Slayer stikker sannsynligvis av med pokalen for høyest også i 2017, som de gjorde i 2014. Men da skal det også legges til at selv om den digre PAen får kjørt seg, så er lyden upåklagelig tvers igjennom.

De fire musikerne, bassist og sanger Tom Araya, flankert av gitaristene Kerry King og Gary Holt, med trommeslager Paul Bostaph bak et trommesett av størrelse XXL, avgir et slags definitivt inntrykk.

Det er rene linjer, Marshall-forsterkerveggen er spredd ut i steden for å være stablet vaklende i høyden, og backdrop og lys er gjort med en viss påholdenhet. Her er det fint lite som skal ta bort fra selve musikken og volumet. I seg et statement i en metalverden der mange ofte balanserer på, og snubler over grensen til «Spinal tap». Den legendariske «mockumentaren» som gjør livet i et hardrockband til en hysterisk spøk.

Det har sikkert blitt påpekt før, men Araya fremstår med sitt store gråe skjegg, lange hår og solide kropp som en metalmusikkens Jerry Garcia.

Araya er også en en effektiv sanger, som siden han avstår fra å «growle», er til å forstå. Mellom musikkstykkene, mere blodige biffer, enn låter i popforstand, er Araya en kortfattet, sympatisk kar, som på troverdig vis gir uttrykk for at han og bandet er glade for å være tilbake på Tons of Rock.

Det er også de mange hundre som valser rundt i mosh-pit´en, det rituelle kjøret som de gærneste og tøffeste fansen begir seg inn i. Vel vitende om at Slayers trashmetal er noe av det mest macho du finner.

Undertegnede skal ikke late som at jeg har innsikt i Slayers album, bare slå fast at de har laget  tolv studioalbum med titler som «Hell awaits» og «God hates us all». Ingenting som tyder på et spesielt optimistisk samfunnssyn.

Konserten startet med tittelkuttet på Slayers siste album, «Repentless», utgitt i 2015. En tittel som kan oversettes med «uten anger».

Ingen grunn til angre for denne kvartetten, nå med to gjenværende originalmedlemmer fra 1981, Araya og King. Deres innflytelse på metalrockens utvikling har vært vesentlig, og de akter ikke å la noen leve med tvilen.

Fotnote: Gitarist Gary Holt var ikledd en t-skjorte med et stort bilde av Thomas Jefferson. En av USAs grunnleggere og forfatter av Uavhenighetserklæringen. Der det står; «Vi anser at disse sannhetene er selv-bevisende, at alle menn er skapt like, og at skaperen har gitt oss visse uangripelige rettigheter, blant dem en massiv PA, et stort lysannlegg og bra monitorer..

Artikkeltags