Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Kirkens bymisjons kronikker om kampen mot fattigdom har trigget politikere fra de rødgrønne til forsvar av egen politikk, og kritikk av høyresidens manglende innsats på fattigdomsfeltet. Sannheten er vel heller at på dette feltet har alle mer eller mindre sviktet. I 2003 la Bondevik II-regjeringen frem en plan for å bekjempe fattigdom. Under valgkampen i 2005 æreskjelte SVs leder Kristin Halvorsen Bondevik for manglende innsats siden fattigdommen hadde økt, noe en ydmyk Bondevik bare måtte innrømme.
- Skauen og Imriks første kronikk: La oss snakke om fattigdommen slik at vi kan begynne å se den
- Skauen og Imrik, kronikk nr to: Ønsker at et bredt flertall kan enes om tiltaksplan mot fattigdom
Halvorsen flagget at de rødgrønne skulle fjerne fattigdommen i landet vårt, det var bare et spørsmål om vilje og innsats! Kristin Halvorsen satt som finansminister på pengesekken i fire år, og i regjeringen i åtte, og hadde da alle muligheter til fullføre sitt ambisiøse prosjekt om null-fattigdom.
Da de rødgrønne forlot regjeringskontorene i 2013, hadde vi flere fattige enn i 2005! Etter nå snart åtte med Erna Solberg, har fattigdommen i Norge bare økt enda mer. Har alle sviktet siden fattigdommen (etter EU-norm) har økt fra 2,3 prosent i 2002 til nå 11,2 prosent, og vi har 102.000 barn som lever i familier med vedvarende fattigdom? Jeg tror svaret er mest nei. Det er bare å se det i øynene; fattigdom som sådan lar seg ikke bekjempe.
Ser vi stort på det, kan vi betrakte disse pengeoverføringene til innvandrernes hjemland, som den beste for for u-hjelp.
Til det er saksfeltet for komplisert og sammensatt. Noe kan skyldes politikken som føres, mens andre forhold knyttet til den enkeltes egne valg og prioriteringer er et personlig ansvar. Det er kommet mange og gode forslag om hva samfunnet kan gjøre for at barn som vokser opp i familier med dårlig økonomi i minst mulig grad blir skadelidende, og i størst mulig grad får muligheten til å delta og være aktive på alle barnas arenaer. Men vi kan ikke bevilge oss bort fra fattigdom. Det har vel alle partier nå forstått. Det har vært en felles politisk forståelse om at det er «arbeidslinja» som veien til bedre økonomi for de fleste. Utdanning er veien til fast arbeid. Faller du bort i utdanningsløpet, øker muligheten for å havne i fattigdomsfella.
Når tallet på fattige er stadig økende, så har det også sammenheng med økt innvandring. Det er langt færre innvandrere som er i arbeid enn i befolkningen for øvrig. I tillegg bor innvandre flest i de store byene med langt høyere boutgifter enn andre steder. Fattigdom har derfor blitt et storbyproblem. (Her i Fredrikstad har andelen fattige økt fra 13 prosent i 2015 til 18 prosent i 2020). Men det er ikke bare lav arbeidsdeltagelse som gjør at innvandrerne har dårlig økonomi, bor trangere og dårligere.
De fleste kommer fra kulturer hvor fellesskapet i storfamilien står sterkt. Det er en tilnærmet hellig plikt å hjelpe dem i familien i hjemlandet som har det langt vanskeligere. Derfor sendes det store beløp fra fattige innvandrerne til de fattigere slektningene i hjemlandet. Selv etter å ha sendt penger hjem, har våre innvandrere en levestandard som er lang bedre enn
de fattige i hjemlandet.
Svar til Kirkens bymisjon: Kampen mot fattigdom er vårt felles ansvar
Fattig hele livet uten å merke det?
Skal vi da redusere pengestrømmen til innvandrerfamiliene? Nei, det eneste vi da ville oppnå, var at våre innvandrere ble enda fattigere, og mulighetene til å bryte ut av fattigdomsfella, enda vanskeligere. Ser vi stort på det, kan vi betrakte disse pengeoverføringene til innvandrernes hjemland, som den beste for for u-hjelp. Da vet vi at pengene kommer direkte til de trengende!
Penger alene kan aldri få bort fattigdom. Men vi kan som mange har vært inne på, gjennomføre tiltak som gjør at barn som vokser opp i familier med dårlig økonomi, ikke blir satt på sidelinja, men blir aktive deltagere i alle de former for aktiviteter som bringer glede og fellesskap.
Her har Jon-Ivar Nygård og de rødgrønne sviktet
