Rekk opp handa, den som føler seg som vanlig folk! Er du heldig, ringer kanskje landets justisminister. Nei da, det er nok ikke for en «Tinder-date», hun har bare fått det for seg at vanlig folk – det er vel sånne som du og jeg – er bedre til å ta avgjørelser i den berømte domstolsreformen enn tilnærmet «alle» som jobber i og med rettssystemet. De påstått sentraliserte elitefolka kalles da bare litt bråkjekt «Oslo-eksperter» av den juridiske reality-stjerna, uansett om de sitter i Oslo, Grimstad eller Vadsø.

Er man justisminister – og dermed én av de 19 som får sitte ved Kongens langbord hver fredag – så troner man jo på toppen av pyramiden. Da kan man kanskje risikere å bli litt bråkjekk og høy på seg sjøl. For det er klart, når man kommer fra landet, har hatt kumøkk på støvlene, solide posisjoner i det lokale partiapparatet siden tenårene, noen år på Stortinget og nå fri statsrådsbolig i Homansbyen (som er et av hovedstadens fiffere strøk), så har man jo kommet seg litt fram her i livet. Men tilhører man ikke da også, den av bondepartiet høyt utskjelte makteliten?

Dagens reverseringslystne justisminister – som også er historiens yngste i den jobben, samt vinner av den første Anno på NRK i 2015, tidligere ansatt hos elite-advokaten Elden og nå uniformkledd reality-stjerne på TV2, skal altså ha seg frabedt uttalelser fra såkalte «Oslo-eksperter». At de alle har tilsvarende eller bedre akademisk bakgrunn enn henne, og dessuten «noen» flere års erfaring med det meste, synes ikke å plage denne «tilbederen» av vanlig folk – særlig dem fra landet med sunt bondevett.

Unnskyld, men hele dette klovneriet til bondepartiet om vanlig folk og våre utrolige evner begynner å bli mer enn latterlig. Det er rett og slett pinlig teit! Det er dessuten en hån mot personer som faktisk vet mye mer enn både politikere og oss vanlig folk, basert på at de faktisk har kunnskap, kompetanse og erfaring som går langt på bortsiden av den bondepartiopphøyde gudegaven «sunt bondevett».

Hvorfor holder vi oss med blant annet flyveledere, veterinærer, geologer, psykologer, meteorologer, bussjåfører, barnevernspedagoger, ingeniører, kirurger eller jurister, når vi heller kan spørre vanlig folk eller enda heller ekte politikere som jo bare kan stikke finger’n i jorda, kjenne lusa på gangen og føle hvor skoen trykker?

Er det noe rart at vanlige folk, tross alt dette ryggsleikende dumskrytet om vårt påståtte allvett, etter hvert sier til politikere: Kom deg ned på jorda og få deg en ordentlig jobb! Vi er lei all skitpraten!

Jeg vet ikke hvorfor det blir slik, men svært mange som har kastet seg på politikken, fremviser ganske snart en bråkjekk skråsikkerhet og en forakt for folk som faktisk kan betydelig mer enn seg. Når mennesker blir politiker med hensikt, det vil si man velger det som en karriere eller som et karrieresprang, så framstår de ofte for oss i allmuen plutselig som selvoppnevnte eksperter på det aller meste. Uansett hvor lite de kan. De pugger partiriktige argumenter og durer freidig avgårde.

Har de derimot kastet en partikollega ned på senga på hotellrommet, så husker de selvsagt ingen ting og ønsker ikke å kommentere. Det gjør man visst heller ikke om man bor gratis hjemme på gutte/pikerommet og har fri leilighet i byen. Eller så var man for ung til å skjønne. Tross fire år på advokatskolen.

Da er det kanskje ikke rart at de plutselig synes å trenge råd fra vanlig folk med sunt bondevett. Men er vi de rette å spørre? De fleste av oss driver vel også med både snusk og fanteri. Å juge så det renner er vel heller ikke helt ukjent for oss vanlig folk. Det er jo slik vi vanlig folk holder på. Dermed er vi vel ikke akkurat den optimale kilden til fornuft og sannhet. Akkurat slik folkeavstemninger er noe av det mest bortkastede man kan tenke seg i avgjørelser av komplekse saker.

Vi vanlig folk klarer knapt å bestemme oss for hvem vi skal stemme på annen hvert år, og lar oss enkelt rive med av all mulig fjas, jug og overbud. Dermed bør vi nok ikke telles inn som rådgivere for en som har tatt på seg den krevende oppgaven det er å være statsråd. For en åpenbart dyktig person som justisministeren, blir dette «vanlig folk-spillet» dessverre som gjøre seg nærmest til en parodi på en dårlig blondinevits, og det kler henne ganske dårlig.