Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.
Det var 27. januar 1945 at de sovjetiske troppene nådde frem til konsentrasjonsleiren Auschwitz og befridde de fangene som fortsatt var i leiren. Auschwitz var en ren utryddelsesleir og et sted for ufattelige lidelser og død. De fleste som døde i leiren var jøder, men også polakker, sovjetiske krigsfanger, sigøynere, homofile og funksjonshemmede.
Prisen for å rendyrke politiske ideologier var ufattelig for de som ikke passet inn i den. Menneskerettighetene skal gjelde alle. Vi har alle sett bilder av barn holde en av sine foreldre i hånden på vei til en konsentrasjonsleir og den sikre død. Selv mange år etter 2. verdenskrig er det ufattelig å forstå hvordan det kunne skje.
I Fredrikstad ble en av våre egne rammet av det dypt tragiske. Abraham Bernstein, født i 1882, flyttet til Fredrikstad i 1900. Han var aktiv i byens idrettsmiljø. Hadde utdanning som barberer og fra 1935 drev han også sin egen forretning.
Tar du en tur til Stortorvet ser du en snublesten til minne om han. 26. oktober 1942 ble han arrestert. Deretter deportert med Donau. 1. desember ble han drept i gasskammeret i Auschwitz.
Abraham ble drept i Auschwitz, nå minnes han i hjembyen
Holocaust er betegnelsen på folkemordet på jøder og andre etniske, religiøse, politiske og seksuelle minoritetsgrupper, som det nazistiske Tyskland gjennomførte fra 1938 til 1945. Men hvordan kunne dette skje uten at noen grep inn?
Høsten 2018 fikk den kongolesiske legen Denis Mukwege og IS-overlevende Nadia Murad Nobels fredspris for bekjempelse av krigsforbrytelser. De har begge vært tydelige stemmer i en verden der menneskerettighetene brytes hver dag. De er begge opptatt av det samme spørsmålet som ble stilt etter 2. verdenskrig, hvordan kunne dette skje? Det samme var Malala Yousafzai da hun fikk Nobels fredspris i 2014. Samtidig understreket hun at utdanning og opplysning er den eneste farbare vei for å forstå andre.
10. desember i 1948 ble Menneskerettighetserklæringen vedtatt av FNs generalforsamling. I fjor var den 70 år gammel.
Når vi minnes ofrene for holocaust 27. januar, la oss alle minnes barna som ikke fikk lov til å vokse opp og bli voksne og få egne barn.
I artikkel 2 står det: Enhver har krav på alle de rettigheter og friheter som er nevnt i denne erklæring, uten forskjell av noen art, for eksempel på grunn av rase, farge, kjønn, språk, religion, politisk eller annen oppfatning, nasjonal eller sosial opprinnelse eiendom, fødsel eller annet forhold.
Det skal heller ikke gjøres noen forskjell på grunn av den politiske, rettslige eller internasjonale stilling som innehas av det land eller det område en person hører til, enten landet er uavhengig, står under tilsyn, er ikke-selvstyrende, eller på annen måte har begrenset suverenitet.
Naziorganisasjon nevnes for første gang i PSTs trusselvurdering
Når vi vet at det for over 70 år siden ble vedtatt en erklæring om menneskerettigheter fordi man ikke ønsket at de ufattelige lidelsene under 2. verdenskrig skulle gjenta seg, forplikter det oss alle til å ta ansvar. Vår verste fiende er likegyldighet. Slik var det også under den 2. verdenskrig. Da vi ikke selv ble rammet var det lett å se en annen vei.
Når vi minnes ofrene for holocaust 27. januar, la oss alle minnes barna som ikke fikk lov til å vokse opp og bli voksne og få egne barn. La oss minnes alle som mistet sine aller nærmeste. La oss love hverandre at det ikke skal skje igjen, men da må vi alle være modige nok til å stå opp for andres rettigheter.
Tenkt deg om når du ytrer hatefulle ytringer i sosiale medier. Overgrep mot andre starter ofte med ord og deretter handlinger. La alle barn få lov å vokse opp og leve ut sine forskjeller fordi det gjør verden til et bedre sted å være.
La oss minnes ordene til Arnulf Øverland Du må ikke sitte trygt i ditt hjem og si: Det er sørgelig, stakkars dem! Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer dig selv!
Nei, det stemmer ikke at 20 prosent av de spurte europeerne aldri har hørt om holocaust