Debattinnlegg Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
En regnfull julidag for ti år siden ble det verste terrorangrepet på norsk jord i fredstid utført. Ved regjeringskvartalet i Oslo og på Utøya ble uskyldige mennesker drept av en hvit, norsk terrorist. Det var ikke et tilfeldig angrep. Det var målrettet politisk terror.
Terrorangrepet rammet hele Norge og vårt demokrati, men også enkeltmennesker. Mange familier savner noen ved middagsbordet. Mange lever med fysiske og mentale arr som aldri vil gro helt igjen. Enda flere kjenner til noen som er direkte berørt av terroren.
Også her i Fredrikstad ble vi rammet. Lejla og Andrine ble drept på Utøya. Fredrikstad AUF mistet to engasjerte ildsjeler. Deres etterlatte mistet sine aller kjæreste.
Jeg skulle så inderlig ønske at jeg kunne blitt kjent med Lejla og Andrine. Selv kom jeg inn i organisasjonen noen år etter 22. juli 2011. Jeg var 12 år da terroren skjedde. Nå er jeg 23 år, har vært aktiv i AUF og Arbeiderpartiet en god stund og er veldig glad i Utøya.
Ofrene var mennesker med ulike drømmer, men noen av de hadde en fellesnevner: alle på Utøya var tilknyttet AUF og Arbeiderpartiet. De trodde på et mangfoldig samfunn, de trodde på sosialdemokratiet.
- Hør FBs podkastserie «Livet etter Lejla» her. Innlegget fortsetter under:
Etter 22. juli ble gatene fylt opp av mennesker som ville vise sin medfølelse. Rosene de holdt ble løftet opp og vi sa «aldri mer 22. juli». Nasjonen samlet seg.
Breivik er den eneste som kan stilles til ansvar for at 77 uskyldige mennesker ble drept. Likevel er det viktig å huske at han ikke er alene om å ha denne type meninger. Det er mange i Europa, men også her i Norge, som støtter opp om hans meninger.
Han er ikke alene om å hate Arbeiderpartiet, mangfold eller at landet vårt består av mennesker med ulik bakgrunn og etnisitet. Det er ubehagelig å tenke på det, men det er sant.
Vi sa «aldri mer 22. juli» – men i årene etter 22. juli har vi sett at høyreekstreme miljøer vokser og at nynazister marsjerer i gatene våre. Dessverre ser vi enda sterkere tendenser ellers i Europa. Vi vet at AUF-ere, både overlevende og medlemmer som har kommet inn i organisasjonen i etter 2011, mottar meldinger fra mennesker med samme tankegods som terroristens.
- Innlegget fortsetter under FBs minidokumentar «Livet etter Lejla»:
Her kan du se FBs minidokumentar «Livet etter Lejla».
Forskning viser at flere mennesker i landet vårt, særlig unge, som er ensomme og bruker mye tid på internett – finner et samhold og et fellesskap i ulike ekstreme forum på nett. Unge mennesker radikaliseres på nett. Et vondt eksempel på nettopp dette er Philip Manshaus.
22. juli har skjedd igjen: 10. august 2019 drepte Philip Manshaus stesøsteren sin og forsøkte deretter å ta livet av så mange muslimer som mulig i Al Noor-moskeen. Heldigvis fikk han ikke drept noen i moskeen, takket være et par modige menn som klarte å bekjempe terroristen.
Philip Manshaus var inspirert av Breivik. Han ble radikalisert på nett og bestemte seg for å ta livet av sin stesøster, som han tidligere hadde et kjært og nært forhold til, ene og alene fordi hun har asiatisk utseende. Hun var ikke ekte menneske, ifølge Manshaus.
22. juli har skjedd igjen: 15. mars 2019 ble 51 mennesker drept under terrorangrepet mot to moskeer i New Zealand. Den australske, høyreekstreme terroristen hevdet i sitt manifest å være inspirert av Breivik.
Det siste vi som samfunn trenger er at berørte av 22. juli ikke orker å ta del i debatten.
22. juli er politikk. Det er en grunn til at Arbeiderpartiet og AUF tar opp 22. juli i enkelte politiske diskusjoner, spesielt de som omhandler ekstremisme og radikalisering. Det er fordi 22. juli var et politisk motivert terrorangrep, det var politikk som var grunnen til at Breivik dro til Utøya for å drepe barn og ungdommer etter å ha sprengt en bombe ved Regjeringskvartalet.
Kan vi tolerere Frp-utsagn som «Ap mener terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet» (Listhaug)? Eller at Høyre-nestleder Sanner beskylder Støre for å dra 22. juli-kortet? Det gir i hvert fall meg grunn til å spørre hvor mye av 22. juli-virkeligheten som har festet seg på høyresiden i norsk politikk.
Se for deg å ha løpt for livet på en øy og å ha sett vennene dine bli drept, for så å bli anklaget for å bruke det angrepet til et eller annet når du snakker om det. Jeg kan ikke forstå hvordan det føles, men jeg kan bare forestille meg hvor vondt det må være. Det siste vi som samfunn trenger er at berørte av 22. juli ikke orker å ta del i debatten.
Vi i arbeiderbevegelsen må bli tydelige på våre oppgjør. Vi kan ikke godta trusler mot politiske motstandere.
For de fleste av oss, og spesielt vi som har vært på Utøya, vil 22. juli sitte som et brennmerke på vår sjel.
Livet etter Lejla: – Jeg forstår ikke hvordan jeg har overlevd i ti år. Jeg gråter hver dag