17. mai er vi så glad i, el­ler?

Når junior klør i nesa, er det ikke så nøye med stilen. Mor Hege Hansen forteller at hun savner den tradisjonelle 17. mai-feiringen, også det som handlet om stress og klin fra is og pølser.

Når junior klør i nesa, er det ikke så nøye med stilen. Mor Hege Hansen forteller at hun savner den tradisjonelle 17. mai-feiringen, også det som handlet om stress og klin fra is og pølser. Foto:

Av

Hege Hansen: – Det er før­s­te gan­gen på 24 år som jeg ikke ser et bar­ne­tog, og det er en ra­re­re og tris­te­re fø­lel­se enn jeg trod­de.

DEL

Leserbrev

Å stå opp gry­tid­lig – og da me­ner jeg gry­tid­lig for her hos oss står sko­le­ne kla­re til flagg­hei­sing klok­ka 08. Da er det tre barn som skal til to uli­ke sko­ler. Fer­dig pynta og med strøk­ne flagg. Det er fro­kost på halvt hold, og mest mas om å ikke skit­ne til den hvi­te skjor­ta. Det er ut å hen­ge opp flagg i alle blomsterpotter og på por­ten, og alt mens korp­set hø­res langt unna. Helst skal løv og flagg hen­ges på bi­len også.

Er vi sene? Men vi er jo ald­ri det. Un­ge­ne blir le­vert der de skal, tvun­get til å bære sine flagg og til å smile selv om gnag­så­ret kom­mer. Smil og syng og vær glad for at Norge har burs­dag. Klok­ka nær­mer seg 08.30. Flagg­hei­sing er fer­dig og toge­ne har be­gynt på en lang mu­si­kalsk ferd.

Vi sprin­ger hjem, rek­ker kan­skje en brød­ski­ve på vei­en og et lite raskt do­be­søk. Slen­ger med en eks­tra jak­ke, for det var jo litt kaldt. Halvveis uti bi­len så kom­mer jeg jo på at det kan være lurt å ha pa­ra­ply­en. Det blir jo all­tid litt regn på 17. mai. I alle fall hvis jeg ikke har pa­ra­ply. Mens jeg kjø­rer man­ge bak­vei­er for å kom­me dit hvor jeg kan se alle un­ge­ne gå i tog, så be­kym­rer jeg meg om de har tatt på seg nok tøy. Fry­ser de? Var ikke min­sten litt for­kjø­let på morran? El­ler rakk jeg egent­lig å høre hva han sa?

Jeg stres­ser av gårde, hen­ter bes­te­far og li­ner oss opp kla­re til å se gull­gut­ta gå for­bi. Og så skjer det sam­me som alle åre­ne før. Vi ven­ter. Og vi ven­ter. Vi ven­ter litt til, og tror kan­skje vi hø­rer noe, men det var feil. Fry­ser, smi­ler og nik­ker og smi­ler til alle rundt. Roper gra­tu­le­rer med da­gen. Slår en li­ten flo­ke mens kul­da kry­per inn gjen­nom de tyn­ne strøm­pe­buk­se­ne. For jeg tror jo all­tid det vil bli varmt.

Men så skjer det. Ly­de­ne av korp­set kom­mer nær­me­re og nær­me­re, un­ger syn­ger og det ro­pes og hoies. Hund­re­vis av flagg og fest­stem­te barn i en sa­lig blan­ding. Noen stol­te som fa­ne­bæ­re­re, og noen for­eld­re som litt sje­nert tit­ter ned for bar­net ville ab­so­lutt ikke gå uten. Og det er da det skjer. Det er det sto­re øye­blik­ket.

Ti­den står stil­le mens alt fo­ku­set er på de hund­re­vis av bar­na som kom­mer syn­gen­de, med korp­set i front. Jeg får gå­se­hud, og jeg blir blank i øya når jeg tar inn sy­net og ly­de­ne over det som er det sto­re på 17. mai. Min­sten går med jak­ka på skei­ve, og med skoa i hånda. Skul­le nok gått dem inn li­ke­vel. Men han smi­ler, og flag­get står rik­tig vei. I mot­set­ning til hva det gjor­de da gull­gut­ten var noen år yng­re. Pinne i hån­da mens han klød­de i nesa... Vel den sa seg vel selv.

Det er noe spe­si­elt med en dag som den­ne. Og jeg kan kla­ge over å måt­te tid­lig opp, stres­se av gårde, men når alt kom­mer til alt og når jeg kjen­ner på det at i år skal vi ikke... Vi skal fak­tisk ikke gå i tog. Da blir jeg be­rørt, og jeg ten­ker at det toget på morran med korps mu­sikk be­tyr mer enn jeg har trodd. Det lil­le ka­oset fra før ha­nen ga­ler, til alle går for­bi iføl­ge med korp­set. Det er før­s­te gan­gen på 24 år som jeg ikke ser et bar­ne­tog, og det er en ra­re­re og tris­te­re fø­lel­se enn jeg trod­de.

Det er noe høy­ti­de­lig, nes­ten an­dek­tig, over den fø­lel­sen med så mye fest­stem­te folk i ga­te­ne. Det er noe med den fø­lel­sen av å gå med von­de sko og rev­net strøm­pe­buk­se i en alt­for kald kjo­le hvor jeg ten­ker for ente år at jeg skul­le hatt en bu­nad. Det er noe med det. Fø­lel­sen av å kom­me hjem, ta av seg skoa og se un­ge­ne løpe rundt på tram­po­li­ne og i gres­set ful­le av klin fra is og pøl­ser, høye på suk­ker og med skjor­ta på halvt hold.

Norges na­sjo­nal­dag. Det er noe med den ...

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags