Som vernepleier har jeg i hele min yrkeskarriere engasjert meg i levekårene, rettighetene og tjenestene til utviklingshemmede. Menneskerettighetene blir brutt daglig i hele landet. Tjenestene bryter lover og er en farefor tjenestebrukerne. Det mangler kompetanse. Det skjer også svært mye bra i disse tjenestene. Jeg møter ofte dedikerte fagfolk som gjør en strålende jobb. Samtidig er det for ofte helt stille, både om svakhetene og alt det flotte som skjer. Av og til kan det virke som disse tjenestene er kommunens hemmelige tjenester. Nesten ingen bryr seg skikkelig om dem.

Derfor er det flott at ansatte i Fredrikstad nå melder om at deres avlastningstjenester er for dårlige. At de fysiske forholdene er dårlig, at det er mange avvik og at det mangler fagkompetanse. Enda bedre er det at også leder for tjenestene nå står frem og sier at situasjonen er uholdbar. Dette skjer ytterst sjelden. Som vernepleier blir jeg stolt når andre vernepleiere sier i fra om uholdbare forhold eller sier i fra når politikerne er i ferd med å trå feil.

Menneskerettighetene, lovverket og andre overordnede føringer setter rammer for politiske beslutninger og faglige handlingsvalg. Fagfolk, ledere og politikere må finne løsninger innenfor disse. Ansatte, ledere og politikere i Fredrikstad argumenterer nå for løsninger som bryter med slike føringer. Det er ikke godt nok. Skal en avvike fra slike føringer, bør det i det minste avkreves at administrasjon, fagfolk og ledere legger frem vektige begrunnelser for hvorfor løsningene de foreslår sikrer menneskerettigheter, barnets beste og faglig gode tjenester.

Hvorfor er det nødvendig å bygge en stor institusjon på Furutun for å imøtekomme de utfordringene som ansatte og leder peker på?

Etter at leder for avlastningstjenestene, Marianne Dilling Hurrød, har skrevet i Fredriksstad Blad gjenstår en rekke spørsmål som politikerne må stille administrasjon og fagfolk. Verken sakspapirene eller innleggene i avisen svarer nemlig på noen av dem.

  1. Hvorfor er en stor institusjon bra for tjenestebrukere som har stort «behov for individuell tilrettelegging»?
  2. Hvorfor er en stor institusjon bra for tjenestebrukere som «har middels til alvorlig tilleggsdiagnoser innen psykiatri, autisme, PTSD og atferdsforstyrrelser»?
  3. Hvorfor er en stor institusjon bra for tjenestebrukere med «tvangsvedtak, som krever større grad av fagkompetanse» enn det kommunen har i dag?
  4. Hvorfor er en stor institusjon nødvendig for å imøtekomme en «økning av ekstreme atferdsutfordringer»?
  5. Hvorfor er en stor institusjon nødvendig for å endre dagens problem der flere av «dagens institusjoner har for lite plass, noe som er vanskelig ved utagering»?
  6. Hvorfor er en stor institusjon nødvendig for å sikre «mulighet for større bredde i tilbudet» enn det som er i dag?
  7. Hvorfor er det nødvendig «å samle tjenestene under et felles tak» for å sikre «at barn og unge og deres familier får et godt og trygt faglig tilbud»?
  8. Hvorfor er en stor institusjon nødvendig for å gi «ansatte bedre arbeidsforhold enn i dag»?
  9. Hvorfor er en stor institusjon nødvendig for å sikre omgivelser som har «positive effekter på å dempe utfordrende atferd»?
  10. Hvorfor er det nødvendig med en stor institusjon for å gjøre det «lettere å unngå utbrenthet og belastninger» hos ansatte?
  11. Hvorfor er det nødvendig med en stor institusjon for å «rekruttere fagfolk i hele stillinger»?
  12. Hvorfor skal Fredrikstad kommune bryte overordnede føringer selv om andre «kommuner utvikler avlastningstjenestene på samme måte»?
  13. Hvorfor er en stor institusjon nødvendig for at avlastningstjenestene ikke hvert år skal sprenge den økonomiske «rammen med mellom 10 og 19 millioner kroner»?
  14. Hvorfor foreligger det ikke «noen gode alternativer til å satse på Furutun»?

Mitt håp som vernepleier er at Fredrikstad kommune, og alle andre kommuner som nå tenker tanken på å bygge nye store institusjoner, gjør akkurat det leder for avlastningstjenestene i Fredrikstad nå oppfordrer til i Fredrikstad Blad: «at vi fremover kan bruke kreftene på å videreutvikle avlastningstjenesten, sammen med barna, familiene og andre samarbeidspartnere, for å møte fremtidens behov for differensierte tiltak for pårørendestøtte.»