«Regjeringen svekker fellesskapet og øker forskjellene mellom folk. Også i Fredrikstad ser vi at ulikheten øker»

Av

«Høyrekreftene og arbeiderbevegelsen har ulike mål. Og om noen skulle være i tvil: Våre mål er bedre», sa ordfører Jon-Ivar Nygård under sin 1. mai-tale på Stortorvet. Hele talen kan du nå lese her!

DEL

MeningerGode venner, kjære alle sammen. Gratulerer med dagen! I 1889 vedtok stiftelseskongressen til Den andre internasjonale i Paris, å gjøre 1. mai til arbeiderbevegelsens internasjonale demonstrasjonsdag. Det er 130 år siden. Det er lenge siden. Og verden har siden den gang blitt bedre.

I land der den sosialdemokratiske arbeiderbevegelsen tidlig fikk styring over samfunnsutviklingen – slik som Norge – har livet og hverdagen for vanlige folk endret seg fundamentalt. Likevel ser vi at noen motsetninger i samfunnet består; motsetningene mellom høyrekreftene og arbeiderbevegelsen. Mellom de som fører en politikk som trekker i retning av større forskjeller i samfunnet – og de som ønsker sterkere fellesskap. Det minner oss om at arbeiderbevegelsen aldri kan sove på sin vakt, men tvert imot må være våken progressiv og tydelig på våre verdier, tydelig i våre krav.

Når vi i dag samler oss til 1. mai-markeringer over hele landet, så ser vi disse motsetningene tydeligere enn på svært lenge. For det som nå skjer, er at det pågår en stille samfunnskamp i Norge.

Gode venner, «samfunnskamp» er et kraftig uttrykk. Det er den typen ord som arbeiderbevegelsens pionérer brukte. Et uttrykk som også Einar Gerhardsen i sin tid brukte. Uttrykket har også – dessverre – en plass i dagens samfunn. Fordi det mange av oss opplever er at samfunnet vårt styres i en annen retning enn det vi som er her i dag ønsker. Det finnes nemlig de som ønsker et annet samfunn, en annen retning for Norge, som er helt motsatt av den tankegangen Gerhardsen ønsket for Norge i etterkrigstiden; et samfunn forankret i den norske modellen, med sterke fellesskap, små forskjeller og like muligheter for alle.

At vi er et land der alle føler seg med. Et land der ingen blir stående alene. Et ønske om å være et land der vi er villige til å stille opp for hverandre, for fellesskapet, trygge på at fellesskapet stiller opp når vi trenger det selv. Og et land som henger sammen – der by og land går hånd i hånd – der det er mer som forener oss enn som splitter oss.

Det er Arbeiderpartiets store prosjekt – og har alltid vært det. En samfunnskamp for sterkere fellesskap. Vi er bygget på troen om at sterke fellesskap gjør Norge og lokalsamfunnene våre tryggere; at sterke fellesskap er grunnlaget for at vi stiller opp for hverandre.

Små og store fellesskap – at alt fra egen familie og nærmiljøet vårt, til det store fellesskapet vi alle er en del av – er limet i det norske samfunnet. Det er det vi tror på. I et slikt land, gode venner, kan ikke forskjellene bli urettferdig store. I et slikt land, kan det ikke få bre seg en følelse av at vanlige folk må betale for at noen få – de som allerede har mest – skal få enda mer. Men det er akkurat det som er i ferd med å skje, i Norge 2019.

Regjeringen svekker fellesskapet og øker forskjellene mellom folk. Også i Fredrikstad ser vi at ulikheten øker. I Norge 2019 stikker den rikeste tidelen fra. Og de 1000 aller rikeste, har fått nærmere en og halvmillion kroner hver i formuesskattekutt. Samtidig, i Norge 2019, har pensjonistene fått mindre å rutte med, fire år på rad. Samtidig, i Norge 2019, har tre av ti nordmenn mindre penger å betale regninger med, enn de hadde for seks år siden.

Og samtidig, i Norge 2019, opplever mange tusen mennesker, midt i livet, å bli fratatt arbeidsavklaringspenger – en helserelatert ytelse – og henvist til sosialhjelp. Det skjer, fordi Erna Solberg og høyreregjeringen har bestemt det. Det skjer fordi det er villet politikk fra dagens regjering. Arbeiderpartiet ønsker en annen retning. I arbeidslivet trenger vi sterkere fellesskap slik at alle er trygge på jobben og blir behandlet skikkelig.

For hva er det som skjer i deler av arbeidslivet vårt? Hvordan er det høyresiden ser på norske arbeidstagere? Svaret får vi ikke i nyttårstaler, men i norsk virkelighet. La meg starte med forvitringen av den norske modellen, som vi blant annet ser i byggebransjen. Bemanningsbyråenes rolle, alle de kreative løsningene for å få maksimalt ut av arbeidstagerne, og samtidig gi minimalt tilbake:

Det vi ser er at trekk fra det gamle løsarbeidersamfunnet, kommer tilbake. Einar Gerhardsens oppsummering av livsverket, at ingen lenger måtte stå med lua i hånda, er under press. Nulltimerskontrakter – kontrakt uten lønn mellom oppdrag – bredte om seg. Norge 2018, dere: Man sto ikke med lua i hånda foran en fabrikkeier eller storbonde. Man sto for seg selv, med mobilen i hånda. Og ventet på beskjed om neste oppdrag, uten mulighet til å ta andre i mellomtiden. Det var altså Norge i fjor.

Arbeiderpartiet gikk derfor i bresjen for det historiske vedtaket i fjor vår: Et forbud mot nulltimerskontrakter, en kraftig regulering av vilkårene for utleie av arbeidskraft. Det gjorde vi fordi arbeidslivet trenger sterkere fellesskap. Fordi utviklingen trekker i retning å svekke arbeidstagernes rettigheter. Gir de mindre trygghet. Og dermed svekker tryggheten og sikkerheten fellesskapet gir. De tre daværende regjeringspartiene stemte imot. Det som for Arbeiderpartiet og fagbevegelsen var fjorårets største politiske seier, omtalte Erna Solberg som sitt største nederlag.

Det er provoserende, for grunnen til at vi kjemper for et sterkt fellesskap handler om enkeltmenneskene og når fellesskapet er sterkt vet du som arbeidstager at du ikke er svak.

Svært mange Arbeiderpartistyrte kommuner har fattet gode vedtak som sikrer at de gjør det de kan i kampen mot sosial dumping. I Fredrikstad går vi foran med å bidra til et seriøst arbeidsliv. I kommune etter kommune gjør de slik vi har gjort i Fredrikstad, vi skjerper innkjøpsreglene slik at vi passer på at de som bygger våre skoler, barnehager, sykehjem og alt annet en kommune trenger, jobber under gode trygge arbeidsvilkår.

Vi tar vårt ansvar og påser at bedriftene som jobber for oss har lærlinger, at de betaler sine ansatte en anstendig lønn, at HMS-krav tas på alvor, at de ikke tar inn underbetalte fremmedarbeidere, og mye, mye mer. Skiens-modellen, Oslo-modellen, Fredrikstad-modellen – kjært barn har mange navn. Hva vi kaller den er ikke viktig. Det som er viktig er at vi tar arbeidslivet på alvor, og gjør det vi kan for å trygge sterke fellesskap, ikke bare for noen – for alle!

Nå som vi har fått en flertallsregjering blir dette arbeidet enda viktigere. Kampen for et anstendig og seriøst arbeidsliv står nå i norske kommuner. I Fredrikstad skal vi gjøre vårt, og vi skal gjøre mer i årene som kommer. Det er i kommunestyrene vi nå kan stoppe regjeringens ønske om mer midlertidighet. Det har vi gjort i Fredrikstad gjennom å gjøre et aktivt valg om å følge arbeidsmiljøloven slik den var – den moderne varianten som sørger for at faste ansatte er en regel nærmest uten unntak. Det er i kommunestyrene vi skal jobbe for heltid for de ansatte i kommunene. Stille krav som får useriøse aktører ut, og seriøse aktører inn i arbeidsmarkedet.

I morgen fremmer vi forslag i bystyret om å knytte vilkår om at arbeidstagerne i restaurantbransjen sikres minimum tariffestet minstelønn for at virksomheten skal kunne få skjenkebevilling. Slik vil vi utforske mulighetene fremover for å bidra til et seriøst og anstendig arbeidsliv for alle. Vi vil også jobbe med å etablere bedre kontrollrutiner knyttet til krav vi stiller til private aktører. Det er helt avgjørende at politikken vår får faktisk virkning for alle arbeidsfolkene der ute.

Når vi møtes i fellesskap, slik som i dag, viser vi at vi er sterke når vi står sammen. Kanskje er det nettopp det Erna Solberg er redd for? Arbeidstagere som kjenner seg sterke. I valget i september skal vi vise Høyresiden at vi fortsatt er sterke i vårt fellesskap, vi skal vise hvilken retning vi vil at Fredrikstad skal ha også de neste fire åra.

Vi skal vise hvilken politikk vi står for, vi skal fremheve det gode samarbeidet vi har mellom de rødgrønne partiene på venstresiden og fagbevegelsen lokalt, og vi skal prate om hva som skal til for å skape et enda bedre fremtidas Fredrikstad med like muligheter til alle.

Det er fortsatt mye som likevel gjenstår; deltidskulturen. Kamp om vakter. Den konstante mangelen på forutsigbarhet. De siste fire årene har vi sett at det nytter å gjøre noe med det – dersom man går skikkelig inn for det. Sammen med de tillitsvalgte har vi gjort svært gode erfaringer i arbeidet med heltidskultur, og nå deler vi erfaringer utover Fredrikstads grenser. Igjen har vi gått i front.

I Fredrikstad har vi har nemlig gått helt inn kjernen av hva deltid handler om, og vi går helt ned på den enkelte arbeidsplass i jobben med å få alle med på å bygge heltidskulturen. For fremtida kan vi ikke ha deltidskultur verken av hensyn til å levere tilstrekkelig kvalitet i tjenestene til brukerne våre, de ansattes vilkår eller kommunens effektivitet. Normen må være heltid.

Valget til høsten blir et valg som handler om hva slags arbeidsliv vi skal ha i kommunen vår. Skal vi ha et arbeidsliv med hele, faste stillinger? Trygghet og forutsigbarhet – eller skal vi har et arbeidsliv mer midlertidighet og fortsatt deltidsstillinger som en del av løsningen? I Arbeiderpartistyrte kommuner over hele landet skal ansatte tilbys hele og faste stillinger. Det er vår klare ambisjon.

Kjære venner – jeg innledet med å si at også kommunen er et fellesskap. Hvor sterkt fellesskapet lokalt skal være er et klart politisk valg.

I Fredrikstad går det lokale Høyre til valg på å gjøre kommunen mindre, vi går til valg på å gjøre den sterkere. Vi er garantisten for en progressiv kommune som tør å utvikle kommunale arbeidsplasser. Som tør å satse på de kommunalt ansatte fremfor å konkurranseutsette og privatisere. For oss er det ikke et mål at kommunale arbeidsplasser skal bli private.

Derfor utvikler vi effektive kommunale tjenester. Derfor har vi satset på å utvikle vaskeritjenestene våre videre i kommunal regi. Derfor har vi en glitrende kommunal renovasjonstjeneste. Derfor har vi kommunale renholdsarbeidere, og derfor har vi en egen vakt- og sikringstjeneste. Høyresiden angriper oss med å si at vi ikke er effektive – på tross av at vi kan dokumentere at vi er nettopp det. Vi er ikke villige til å spille hasard med gode kommunale arbeidsplasser for å «jakte» på eventuelle marginale kostnadskutt som setter ansattes pensjonsvilkår og lønnsbetingelser under press.

Vi har tro på de ansatte i kommunen, og tro på at det er rom for å utvikle og effektivisere tjenester innenfor kommunens ramme. Vi vil stå på vaskeri- og renholdsarbeiderens side. Det er de vi er til for – ikke de kreftene som alltid jobber for at det er markedet som bør få virke. Så kan man spørre seg videre; Hva så med den millionen nordmenn som står svakest i arbeidslivet, og ikke får pensjon fra første krone?

Hva er høyrepartienes beskjed til dem? Jo – svaret er at det blir for dyrt. Rettferdig pensjon blir for dyrt. Dessuten er det noe partene må ta seg av, får vi også høre. Selv om det var partene selv som kastet kortene og sa at dette måtte løses politisk.

For Arbeiderpartiet var det aldri tvil: Når våre venner i fagbevegelsen rekker oss stafettpinnen, da tar vi den. Og dette skal norske arbeidstagere vite: Med en Arbeiderparti-ledet regjering skal alle være sikret det som så mange av oss tar for gitt: pensjonsopptjening for hver time vi jobber. For en slik forskjell på folk vil Arbeiderpartiet aldri akseptere!

Klimasaken er vår tids viktigste sak. Vi er den siste generasjon som er i stand til å gjøre noe med klimaendringene. Det haster. Det må tas internasjonale, nasjonale og lokale grep. Som lokalsamfunn har vi en klar forpliktelse til å gjøre det vi kan for å bidra til et null- og lavutslippssamfunn.

Forrige uke la formannskapet frem den mest ambisiøse klimaplanen noensinne til høring. Her forplikter vi oss på målformuleringen om at Fredrikstad skal bidra til å oppnå det globale lavutslippssamfunnet innen 2050, som innebærer en verdikjedetenkning og at det gradvis skal jobbes for at klimafotavtrykket som følge av alt vi gjør i Fredrikstadsamfunnet skal være svært lavt. At vi legger oss på et ambisjonsnivå̊ som innebærer at Fredrikstad bidrar til å begrense den globale oppvarmingen til 1,5 °C, vil åpenbart være krevende. Likevel handler det om det store bildet. For å nå en slik målsetting må de globale utslippene kuttes med 40–50 prosent innen 2030, sammenlignet med 2010.

Det er ambisiøst, det er viktig og det er ikke minst svært fremtidsrettet.

Vi skal jobbe videre med tiltak, men det er hevet over enhver tvil hva som er de viktigste sakene vi kan gjøre noe med lokalt. En viktig del av klimaarbeidet handler om å jobbe videre med små og store tiltak som bidrar til å redusere vårt klimaavtrykk. Det handler for eksempel om hvordan vi bruker arealene våre og hvordan vi transporterer oss, som igjen handler om at vi må bo tettere slik at det er mulig å bygge ut kollektivtilbudet som et fullgodt alternativ. Det er blant annet derfor vi nå jobber med å få bygget flere boliger i byen. Dette tar lang tid å endre, og i mellomtiden må vi gjøre en rekke andre grep som tar oss i riktig retning.

Det mest kjente grepet her i Fredrikstad er innføringen av gratis ferge i 2013, etterfulgt av en kraftig satsing på å oppruste tilbudet med nye båter og flere ruter. Det har vært en ubetinget suksesshistorie hvor passasjertallet har gått fra 360 000 passasjerer i 2012 til snaue 1,4 millioner i fjor. Og vi skal utvikle dette videre!

I fjor ble også busstilbudet lagt om – til glede for noen, og sorg for andre, men det ser ut til at det begynner å virke. Selv om tallene er beheftet med noe usikkerhet viser de at Nedre Glomma har størst nedgang i bilbruk i hele landet. Her er det mer å gjøre. Vi forventer å få byvekstavtale med staten og midler til å utvikle tilbudet betydelig. Som en del av de nasjonale planene for å nå målene fra Parisavtalen krever staten at vi lager lokal politikk for å nå målet om null vekst i personbiltrafikken. Skal vi få til det må vi bygge ut veiene våre med bedre kapasitet for kollektivtrafikk og bedre forhold for gående og syklende. Her kommer bompenger inn som statens unisone måte å finansiere bypakker på.

Ja, det er riktig at det krever lokale vedtak, men ja det er like riktig å si at uten dette kommer det ingen veier. Ingen bom – ingen vei.

For utviklingen av Fredrikstad er vei viktig, og for industrien er spesielt nye og bedre veier helt avgjørende for fremtidsutsiktene. Det handler om arbeidsplassene våre.

Jeg skjønner frustrasjonen over bompenger fordi det er riktig at det ikke tas sosiale hensyn, slik det for så vidt også er med alle andre avgifter. Vi har sagt til staten at vi ønsker oss ordninger som gjør det mulig. Arbeiderpartiet har vedtatt at veiprising kan være et godt alternativ; det er i alle fall mer rettferdig. Når det er sagt er det to forhold med bompenger som også er positivt og riktig; det er brukerne av veien som betaler, og det bidrar til at vi får flere til å velge buss, ferge, sykkel og gange i stedet.

Hvis Stortinget og regjeringen skulle finne på å si at: «Hei, vi betaler hele gildet for dere nede i Fredrikstad og Sarpsborg», så skal det selvsagt ikke stå på oss. Men det er dessverre ikke realiteten. Det er viktig å understreke at bompenger på ingen måte er et mål i seg selv, men et nødvendig (om ikke særlig populært) virkemiddel for å oppnå ønsket samfunnsutvikling.

Kjære venner. De som påstår at likestilling er en elitedebatt, har skjønt lite. De som påstår at likestilling ikke har noe med arbeidslivspolitikk å gjøre, har skjønt enda mindre. Damer skal møtes med respekt, og damer finner – og skal alltid finne – sin sterkeste støtte i arbeiderbevegelsen – også i #metoo-kampen. Slik kvinner alltid har kunnet gjøre i abortkampen.

Siden sist vi var samlet til markering av 1. mai, har det smått utrolige skjedd: For første gang siden retten til selvbestemt abort ble kjempet gjennom for over 40 år siden, med Arbeiderpartiet i spissen, har en norsk regjering innskrenket denne retten. Og igjen, som i striden om reservasjonsretten, viser høyreregjeringen med Erna Solberg i spissen at   man ikke forstår hvor dypt dette ligger i sjelen hos norske kvinner:

Da som nå, prøvde hun å bagatellisere saken med å vise til at det gjaldt bare noen få tilfeller. Da som nå avslørte hun at det er noe helt grunnleggende hun ikke har skjønt: Det er nemlig at dersom Erna og regjeringen hennes angriper noen kvinners rett til å bestemme over egen kropp, så tråkker hun på alle kvinner.

Fra kampen for abortloven på 1970-tallet, via reservasjonsrettsstriden i 2014 til de siste innskrenkningene i loven, har norske kvinner blitt vist hvem de kan stole på og ikke. Det er Arbeiderpartiet og norsk venstreside som konsekvent stiller seg på kvinnenes side. Dette står i grell kontrast til at Høyre og Erna Solberg har valgt begrense kvinners rettigheter for å tekke KrF.

Kjære venner. Arbeiderbevegelsen vokste seg stor på to pilarer: Arbeid. Og velferd. Arbeid – i betydningen gode arbeidsvilkår, en lønn å leve av, og fremfor alt: arbeid til alle. Velferd – med oppbyggingen av en velferdsstat med velferdskommuner som leverer tjenestene, der vi trygger hverandre i fellesskap.

For Arbeiderpartiet er kampen for arbeid til alle, vekst og optimisme i hele landet, uløselig knyttet til en offensiv nærings- og industripolitikk. Arbeiderpartiet er ikke et industriparti. Vi er industripartiet; fordi vi forstår hva det er som har gjort Norge så bra som det tross alt har blitt:

Det er ikke staten alene. Det er ikke markedet alene. Det er samspillet mellom stat og marked. Det var det som skjedde tidlig på 1900-tallet, da man sikret nasjonal kontroll over norsk vannkraft. Det var det som skjedde med industrireisingen på midten av 1900-tallet.

Det var det som skjedde da vi fant olje i Nordsjøen, og Arbeiderpartiet sikret at de enorme inntektene kom hele folket til gode, og bidro til byggingen av en verdensledende offshore- og leverandørindustri. Det var det som skjedde, da Arbeiderpartiet på 1990-tallet gjorde det gamle Televerket om til Telenor – et lokomotiv i norsk næringsliv og teknologiutvikling.

Og det er det handler om nå – når vi ser at Norge vil trenge nye ben å stå på, og det nødvendige grønne skiftet vil åpne enorme muligheter for de landene som er i stand til å gripe disse mulighetene.

Lokalt tenker vi på samme måte. Det er i tett samhandling mellom næringsliv, kommune og sivilsamfunn vi får til den beste samfunnsutviklingen. Da vi tok over Fredrikstad på nytt i 2011 var verktøykassa tom. Det var ingen offensiv næringspolitikk. Vi tok fatt på arbeidet med å fylle verktøykassa. Vi opprettet et eget næringsfond. Vi laget en offensiv ny næringsplan. Vi fikk på plass en offensiv satsing på byutvikling. (Torget vi står på nå ble til i strid. Høyresiden ønsket ikke byen slik, men ønsket biler her)

Vi har utviklet skjenkepolitikken, fergepolitikken og parkeringspolitikken slik at den har underbygget økt verdiskaping. Vi fikk på plass en sentrumsleder, næringsvert og midler til å heie på det lokale næringslivet. Vi har gjort over 50 millioner kroner tilgjengelig for nye satsinger gjennom næringsfondet. Og kjære venner, det har gitt resultater! Fra å ha hengt etter i arbeidsplassutviklingen i mange år har vi ny giv. Byens sentrum blomstrer igjen.

Arbeidsplassveksten har tatt seg opp, men vi er på ingen måte i mål. Nå lager vi ny næringsplan hvor vi kommer til å strekke oss lenger for å skape flere arbeidsplasser i Fredrikstad. Dessverre ser det ikke ut til at staten spiller på lag. Vi får ikke nye statlige arbeidsplasser, men må kjempe for å beholde de vi har. Jeg håper de lokale partiene som representerer regjeringen gjør en jobb sammen med oss slik at vi beholder både toll og tingrett i Fredrikstad.

Kamerater, gode venner. Arbeid og velferd henger sammen. Det er ikke sant, som høyresiden påstår, at det bare handler om å skape for å kunne dele. Det handler også om å dele for å skape. Trygge mennesker, i et samfunn der vi har tillit til hverandre fordi forskjellene ikke er for store, skaper mer. Det har den norske modellen bevist. Fra høyresiden får vi høre at «tiden for store velferdsreformer er over». Slik tenker vi nemlig ikke i Arbeiderpartiet. Slik tenker vi ikke i arbeiderbevegelsen. For dette handler om politikk. Om vilje. Om evne. Om synet på hvilket samfunn vi vil ha:

Et samfunn der det er opp til den enkelte å klare seg selv. Eller et samfunn der vi ser på oss selv som et fellesskap. Arbeiderpartiets landsmøte, og debatten som fulgte etterpå, viser tydelige forskjeller i norsk politikk. Der vedtok vi ambisiøse velferdsreformer:

For det første: Gratis skolemat for alle barn – en reform som er bra for læringen til de 60.000 barna som hver dag går til skolen uten matpakke i sekken. En reform som er bra for læringen til de andre i klassen, når disse barna blir mindre urolige. En reform som er bra for folkehelsa, og ikke minst: En reform som bidrar til at ungene våre har det bra på skolen. Felles måltid rundt bordet skaper fellesskap og trivsel. Det vet vi jo. Selvsagt gjelder det også for skolebarn.

Og for det andre: Gratis SFO for alle førsteklassinger. En rettferdighetsreform. I dag går noen barn hjem, mens de andre blir værende. Og det er ikke tilfeldig hvem det er. Ofte er barna med størst behov for SFO-tilbudet, som går hjem, fordi det handler om foreldrenes økonomi.

Og en tannhelsereform – en reform som gjør at ingen skal kunne se på tennene dine om du er fattig eller rik. Hva var høyresidens reaksjon på disse vedtakene? Jo, de svarer at dette har ikke Norge råd til. Dette handler om kommuneøkonomi, folkens. Lokalpolitisk vilje, lokalpolitisk evne, men fremfor alt: kommuneøkonomi.

Arbeiderpartiet foreslår konsekvent mer penger til kommunene enn det høyrepartiene ser seg i stand til, fordi de har delt ut så mange milliarder til dem som har mer enn nok fra før i privat lomme. Fredrikstad kommune vil hatt nesten 30 millioner kroner mer til disposisjon dersom Arbeiderpartiets budsjett hadde blitt vedtatt. Det ville vært svært betydningsfullt i den tøffe hverdagen vi står i lokalt for å prioritere mellom viktige velferdstilbud til befolkningen.

For når de rike får mer, må andre betale. Da må sykepleiere og helsefagarbeidere betale med å løpe fortere, og gjøre alle mulige oppgaver. Og da må de som kunne ha vært ansatt til å ta kjøkkenoppgaver og tekniske oppgaver, også betale. Ved å innse at de ikke får jobb. Men 25 milliarder kroner i skattekutt, som ikke gir flere arbeidsplasser, det mener de at Norge råd til.

Gode venner – i et nøtteskall er dette verdiforskjellen i norsk politikk: Vi vil styrke fellesskapet gjennom gratis skolemat og gratis SFO for de minste barna – og gjøre tannhelse til en del av velferdsstaten. Høyresiden vil gjøre de rike enda rikere.

Så til alle som påstår at politikerne er enige om målet, bare uenige om virkemidlene, må beskjeden være enkel: Dessverre – dere tar feil. Høyrekreftene og arbeiderbevegelsen har ulike mål. Og om noen skulle være i tvil: Våre mål er bedre.

Gode venner. Jeg vil avslutte med å poengtere at det pågår en stille samfunnskamp i Norge. Og i den samfunnskampen spiller kommunene en avgjørende rolle. For i kommunene kan vi trygge norske arbeidstagere gjennom å sikre hele, faste stillinger og gå i bresjen for et seriøst og anstendig arbeidsliv. Slik at vi får et sterkere fellesskap i det norske arbeidslivet.

Det er i kommunene vi skal gjennomføre ambisiøse velferdsreformer for barna våre med gratis skolemat og gratis SFO for de minste barna. Vi bygger sterkere fellesskap i skolen ved å gir bedre kunnskap og utjevner forskjeller. Det er i kommunene vi skal satse på en sterk offentlig omsorg som gjør eldre til sjef i eget liv, og sier nei til kommersialisering av omsorgen.

Og det er i kommunene vi holder skansene overfor høyreregjeringens politikk som svekker fellesskapet og øker forskjellene, til vi igjen kan få en Arbeiderparti-ledet regjering i 2021. Derfor er lokalvalget til høsten så viktig. Kamerater. Innledningsvis trakk jeg frem året 1889, og de 130 årene som har gått siden pionérene innstiftet 1. mai som arbeiderbevegelsens internasjonale demonstrasjonsdag. Da handlet det først om fremst om ett krav: Åtte timers arbeidsdag.

I år er det nøyaktig 100 år siden Norge innførte åttetimersdagen, etter press fra den fremvoksende arbeiderbevegelsen. Visjonen var at arbeideren skulle kunne jobbe i åtte timer, ha åtte timer fritid, og åtte timer søvn. Under denne visjonen lå det som i sin tid var en revolusjonerende tanke, og som mange fortsatt sliter med å ta inn over seg: Verden tilhører ikke en liten, heldig elite. Verden tilhører alle. Og vi skal aldri gi oss i kampen for alle menneskers rett til et liv i frihet, trygghet og verdighet.

Derfor samles vi i dag, 1. mai. 2019, fortsatt i kampen for sterkere fellesskap!

Gratulerer med dagen. Takk for oppmerksomheten.

Artikkeltags