Tenk at det er 25 år siden dette skjedde

Det var en magisk kveld, en aften som endte i et fyrverkeri.
Først på isen i Lørenhallen, så på tribunen og til slutt en verdig hyllest av heltene i sene nattetimer i Stjernehallen.

Selv om jeg også på den tiden hadde hockeysveis, var det dessverre ikke nok til at jeg noen gang kunne tilnærmet meg en oppgave på isen.

Min rolle ble på tribunen, hvor stemmeprakten min fikk utfoldet seg sammen med mange andre artsfrender. Vi var tøffe nok til å kalle oss «Red Army» på den tiden, og vi var villig til å ofre alt for å stjele overskriftene fra Hans Holmérs avgang som Palme-etterforsker, og den forestående åpningen av Oslo S.

Vi skriver altså datoen 3. februar, det herrens år 1987.
Forventningene lå i luften for at Stjernen endelig skulle sikre seg et seriemesterskap denne kvelden.

Riktignok hadde klubben brakt hjem to NM-bøtter til byen i 1981 og 1986, men best gjennom en lang serie? Nei, det hadde de aldri vært. Nå var dagen kommet.
Flere hundre fra Plankebyen tok turen til Lørenhallen. Ikke alle fant frem i rett tid. Hallen, eller rettere sagt fryseboksen, lå godt gjemt bak gartnerhallen på Økern.

Dersom du kjørte rett til inngangsdøra, burde du der og da tatt patent på GPS-dingsen.

Den største spenningen var før kampstart. For var det plass til alle de tilreisende?
Heldigvis måtte ingen med AR-skilter på ville veier returnere. Og dem som kom 15 minutter ut i matchen, kunne konstatere at de røde hadde punktert matchen med Morten Finstads 4–0 scoring.

I det Stjernen kjørte karusell på isen,
gikk det også trill rundt for en av hjemmelagets tilhengere som ble overløper etter en ny baklengs. Han ble tatt inn i varmen, helt til han våget seg som forsanger. Bryskt måtte han konvertere tilbake, slik at Stjernen-supporterne ikke skulle stå i fare for å dumme seg ut som bønder i byen.

For det så unektelig ut som en lokal utgave av Jungelboken de som befant seg på tribunen. Og flest hadde tatt rollen som apekatter i sin ekstase over å overgå hverandre i uhemmet gledesrus. Og for de eldre annen rus.

Hvorfor husker jeg dette 25 år etter?

Fordi det er ikke hver dag Stjernen vinner 17–4 og det er ikke hver dag de vinner seriegull. På vei hjem til nachspielet i Stjernehallen fabulerte vi samstemte om hvor deilig det skulle bli å slå ut Sparta i semifinalen og senere i måneden hente hjem en ny NM-tittel. Seriegullet neste år var jo allerede innkassert. Det var kun snakk om å møte opp til kampene. Vi var overlegne.

Etter at feststemningen hadde lagt seg, samt spillere og supportere fått hevet sitt glass, fortsatte moroa.
Ørjan Løvdal sendte, som forventet, Sparta hodestups ut av NM, men gullet glapp mot gutta fra Enga.

Og alle som kan historien vet hvordan fortsettelsen ble.
En evig lang vandring i tussmørket i et håp om at Stjernen skal ta hjem en ny triumf. Mange av dem som var i Lørenhallen denne kvelden har fått måne. La oss håpe det blir med det før Stjernen slår tilbake.