Dommer-Rune dømmer 40 kamper i vinter

Og trodde du at Rune bare drar rundt på Østlandsområdet og dømmer bandy, tar du skammelig feil. For 60-åringen er aktiv dommer både i innebandy, rinkbandy og fotball, og representerer Torp IF.
– Torp har vel ikke noe bandylag?
– Nei, men jeg skal fortelle deg grunnen til at jeg dømmer for Torp:
– For mange år siden dømte jeg seriefinalen i 4. divisjon mellom Torp og Borgen. Torpespillerne oppførte seg eksemplarisk på banen. Da jeg var på vei hjem fra kampen på Borgen, stoppet jeg på klubbhuset på Torp hvor de feiret, gikk inn og sa fra at jeg meldte meg inn i klubben, forteller den aktive pipeblåseren.

Bandy hele livet

– Jeg begynte å spille bandy på guttelaget til St. Croix og var med helt til bandysporten døde i Fredrikstad. For det meste var jeg keeper, men spilte også ute på banen. Jeg spilte sammen med blant andre Tore Nilen, Kai Wiese, Svein Reholt, Knut Merdem og Øystein Zachariassen forteller Rune bak rattet i bilen på vei til Drammen en fredagskveld.

Nå er Lahellemo-gutten passert 60 år, men hjertet slår fortsatt for bandysporten.
– Hvor lenge jeg kommer til å holde på med å dømme bandy, vet jeg ikke. Men vi har en dommer som er 69 år, – så jeg har jo noen år igjen, smiler Rune.
Nå er Rune for gammel til å være hoveddommer, men som assistent gjør han manns jobb – og mer enn det.

– Så lenge jeg kan gå på skøyter, går det bra, sier han og diskuterer bueslipingen på skøytene med hoveddommer Egil Larsen.

God fysisk form

I kampen mellom Drammen og Ullevål på Marienlyst stadion var Rune Eriksen med på notene. Og hadde sammen med sine kolleger, Egil Larsen og Finn-Rune Karlsen alt under kontroll.
– Jeg holder meg i god form, men det var en tid jeg ikke var særlig sprek. Jeg kunne ikke røre meg og hadde puls i 140, forteller dommeren.
I 1999 måtte han gjennom en stor hjerteoperasjon.

– Takket være at jeg var i så god form, ble jeg veldig fort bra igjen, sier han og forteller følgende historie:
– Da jeg etter tre -fire dager ble kjørt fra Rikshospitalet og til hvor jeg ble operert og til Fredrikstad, ba jeg ambulansen stoppe ved By the Way på E6 for jeg hadde sånn lyst på pølse med brød.

Som en familie

De fleste bandylagene kommer fra Buskerud og Oslo-regionen. Men som kjent har også Sarpsborg et lag som hevder seg bra i eliteserien.
– Det er som en stor familie, sier Eriksen.

Og at det var så nær familiære forhold som det går an, var stemningen i dommergarderoben under tribunen på Marienlyst et godt eksempel på.
– Vi er ikke mange dommere, og det er ikke lett å få kabalen til å gå opp. Til hver kamp trengs det tre dommere, og med fire kamper i hver runde, trenger vi 12 dommere, sier Eriksen som har ansvaret for å finne erstattere dersom noen melder forfall.

Som i de fleste familier, er det fra tid til annen noen konflikter og småkrangling. I bandyfamilien skjer det som oftest innenfor "husets fire vegger", eller innenfor vantene som omkranser banen.
– Det kan gå hett for seg på banen, sier Rune og legger til at kampen mellom Drammen og Ullevål var stille og rolig – tross et rødt kort og noen slengbemerkninger fra sidelinjen.

Lite publikumsvennlig

Med kampstart klokken 20 fredag kveld, og sju blå grader på termometeret, skal det mye til å fylle tribunene.

Så var det da heller ikke mer enn et 20-tall som trampet i bakken og slo floke for å holde varmen.
– Dessverre er det ikke de beste tidene for å trekke folk. Det er synd for bandy er en flott sport, og fortjener mer publikum, mener bandyentusiasten.

Dårlig timelønn

– Interessen for sporten er drivkraften min, for timelønnen vi har for å gjøre dette, er ikke høy, sier dommeren.
Og kjærligheten og interessen til bandysporten må være stor og levende, for Rune Eriksen snører på seg skøytene for å dømme bandy tirsdag, onsdag og søndag stort sett hver uke fra november til mars.
– Fredagskamper er ok, for da har jeg fri fra jobben på lørdag.
For kampen i Drammen fikk han 600 kroner i honorar, 850 kroner i kjøregodtgjørelse og diett. Og i tillegg fikk han dekket bompenger og parkeringsavgift ved stadion i Drammen.
– Å kjøre til Drammen eller Oslo for å dømme en kamp en kveld midt i uken, går greit. Men jeg har sagt nei til å kjøre frem og tilbake til Hamar en onsdagskveld, avslører han.
Men det blir en del timer og kilometer bak rattet i løpet av sesongen.
– 12 – 15.000 kilometer blir det nok, summerer han i hodet.

– Begynne å strikke

Klokken er nærmere midnatt når Rune Eriksen parkerer bilen etter turen til Drammen.
Lørdag formiddag er han i aksjon igjen.
Ikke i minus sju utendørs på en bandybane, men inne i Kongstenhallen med fløyten i munnen og med innebandydommerdrakten på.
– Jeg skal dømme fem bedriftskamper i innebandy, og en kamp i 2. divisjon, forteller han og skreller en mandarin før vi tar fatt på hjemveien.
– Hva skal du finne på når du slutter å dømme?
– Nei, det vet jeg ikke. Kanskje jeg begynner å strikke, skratter han.
Men om har må legge bort skøyter, fotballsko, joggesko og dommerfløyte, har han likevel nok å henge fingrene i.
– Jeg har båt, hytte på Hvaler og så er jeg nestleder i styret i Fjellberg båthavn, forteller han.
Rune Eriksen vil nok aldri være i beit for fritidssysler.
Og snart starter fotballsesongen.