Notorisk kriminell og konstant på flukt. 22-åringen fra Råde lot seg intervjue av Fredriksstad Blad i februar 2009 mens han var på rømmen fra politiet. Nå sitter han i varetekt bak åtte meter massiv murvegg i Halden fengsel, står tiltalt i Moss tingrett og venter på nok en dom. Tiltalen denne gang er på åtte sider og inneholder 16 punkter med til sammen 40 poster. (Foto: Trond Thorvaldsen)

Rømlingen som driver politiet til vanvidd

Han er lenket til rullestolen, iført håndjern og har fått begge bena amputert etter en skjebnesvanger rømning fra politiet. Likevel truer han med å rømme igjen.
Victoria Kvalvik
Publisert 12.06.2012 kl 12:20 Oppdatert 12.06.2012 kl 17:06

Tips en venn på e-post:


Mannsterke. Innsatsleder Thor-Arild Hansen er blant mannskapene som er satt til å vokte 22-åringen under rettssaken. (Foto: Geir Hansen)
Slått. En politibetjent i Arendal får medisinsk bistand etter at 22-åringen har slått ham i hodet med en planke. ( Foto: Agderposten)

Deler av 22-åringens kriminelle løpebane:

2001:
Han kommer til Norge med foreldre og tre søsken fra et krigsherjet hjemland. Han er 12 år gammel. Familien slår seg etter hvert ned i Råde.

2005:
Han begår sine første, mindre lovbrudd som 15-åring – kjører moped ulovlig og nekter å stanse på ordre fra politiet.

Fredrikstad, 12. januar 2006:
Han dømmes for heleri av en moped og for brudd på veitrafikkloven. Tingretten dømmer ham til fengsel i 15 dager og 1.500 kroner i bot.

Fredrikstad, 9. mai 2006:
Han dømmes for mindre tyverier i samarbeid med andre, og straffen settes til 21 dagers fengsel.
Lengre tids opphold på institusjon i Oslo følger. Han plasseres også hos en fosterfamilie på Vestlandet som ledd i et barnevernstiltak, med voksne som ivaretar ham i forhold til traume- og voldsproblematikk.

Fredrikstad, 24. oktober 2006:
Han dømmes for trusler, legemsbeskadigelse, brudd på besøksforbud, tyverier, ordensforstyrrelse og motorvogntyverier.

Fredrikstad, 4. mai 2007:
Han dømmes for legemsbeskadigelse, tyveri, flere tilfeller av brudd på veitrafikkloven, samt motorvogntyveri. Straffen settes til ti måneders fengsel, og er en fellestraff med dommen fra oktober. Flere dommer påankes til lagmannsretten og justeres en anelse hva straff angår.

Oktober, 2007:
Han rømmer fra sitt eget fengslingsmøte i Moss tingrett ved å hoppe ut av et vindu i rettssalen. Store politistyrker tar opp jakten, men han slipper unna.

Moss, 21. desember 2007:
Dom for blant annet grove tyverier og bilbrukstyverier – han dømmes til 11 måneders fengsel med to års prøvetid. Tyveriofre får erstatning på over 300.000 kroner.

Januar 2009:
Han er involvert i et masseslagsmål i Fredrikstad, hvor 12 personer blir innbrakt og fire havner på legevakten med store skader. Politiet antar en sammenheng mellom oppgjøret på Nordbybråten asylmottak sommeren 2008.

Januar, 2009:
22-åringen hopper nok en gang ut av et vindu – denne gang under et avhør ved politihuset i Fredrikstad.

August, 2010:
Et av de første, voldsomme innbruddene foretas i et forretningslokale på Bjerke i Oslo. 280.000 kroner i kontanter forsvinner ved at 22-åringen sammen med andre rygger en varebil gjennom et vindu.

Februar, 2011:
22-åringen rømmer fra politiet og gjemmer seg i snøen. Forfrysninger gjør at han senere må amputere bort begge bena rett under knærne.

Februar, 2012:
Han pågripes etter en skyteepisode i Oslo sentrum – etter lengre tid på flukt.

Juni, 2012:
Under streng bevoktning står han tiltalt i Moss tingrett og må svare for 16 tiltalepunkter og til sammen 40 poster.


Mandag 4. juni 2012, Moss tingrett: Flankert av til sammen sju polititjenestemenn, iført håndjern og med begge bena amputert nedenfor knærne, fremstår ikke den notorisk kriminelle 22-åringen fra Råde spesielt handlekraftig der han sitter sammensunket i rullestolen. Men inntrykket varer bare frem til det øyeblikket hvor han åpner munnen:

– Som dere allerede har observert ved en rekke anledninger tidligere, er det ikke noe problem for meg å rømme dersom jeg virkelig vil, nærmest freser han i retning av de staute karene i uniform som er satt til å vokte ham.

De har nettopp brukt store mannskapsressurser på å hente ham i Halden fengsel og eskortere ham til rettssaken i nabobyen som skal vare i hele 14 dager. Ifølge innsatsleder Thor-Arild Hansen var fangetransporten noe av en logistisk prøvelse og ikke helt uten verbale ufinheter.
Nå står de og betrakter en meget sint 22-åring som nylig har fått vite at deler av kameratgjengen utenfor ikke slipper inn på tilhørerbenken i rettssalen. Med loven i hånd kan domstolen nemlig nekte adgang for personer som er fengselsdømt for lovbrudd i løpet av de siste fem år.

– Hvorfor gjør dere dette? Kan dere svare meg på det? Er jeg Anders Behring Breivik? Jeg har faktisk ikke drept noen! Likevel holder dere det gående på denne måten, sier han høylytt og serverer en lang tirade som levner liten tvil: ordensmakten har han svært lite til overs for.
– Vi følger bare prosedyrene. Skal det besluttes noe annet, må retten ta stilling til det, sier innsatsleder Hansen med det mest formelle toneleiet han klarer å oppdrive.

Men det skjer noe på et tidspunkt i konfrontasjonen:

Den erfarne politimannen har få minutter tidligere vært særdeles skarp og bestemt, og regelrett satt en pressefotograf på gangen selv om denne hadde lovlig adgang til å ta bilder før retten ble satt. Men nå er det tydelig at han lar seg påvirke av møtet med blikket til den aggressive og autoritetskritiske 22-åringen.

Notorisk

22-åringen ble pågrepet og satt i varetekt siktet for overtredelse av våpenloven i forbindelse med en skyteepisode i Oslo i februar. Da hadde han vært på rømmen en stund – og dermed pådratt seg enda et punkt på en allerede formidabel kriminell historikk. Fra han var 15 år gammel har han fintet ut politiet på de mest spektakulære vis:

Han har hoppet ut fra politistasjoner under avhør, ålt seg ut av det smaleste vinduet i Moss tingrett og forsvunnet fra sitt eget fengslingsmøte med «hele» Moss politistasjon i hælene, og stukket av i over 200 km/t med bil – alt for å unnslippe lovens lange arm. Han har begått en nærmest endeløs rekke av innbrudd og bilbrukstyverier, og truet vitner og vært voldelig – inkludert å slå en politibetjent i hodet med en planke under et fluktforsøk i Arendal. Selv da han måtte amputere begge bena etter en dramatisk gjemsellek med politiet i februar 2011, har han vist en utrolig evne til å unndra seg straffeforfølgelse og holde seg i skjul.

Gjentatte ganger har han blitt pågrepet, «nesten pågrepet», varetektsfengslet, dømt og forsøkt ledet på rett kjøl av både domstoler, fengselsvesen og barnevern.

Så langt har samtlige gode intensjoner feilet.

Krigsherjet hjemland

Han ankommer Norge som 12-åring sammen med familien i 2001. De blir plassert på et asylmottak i Lesja kommune – en avkrok øverst i Gudbrandsdalen med drøyt 2.000 innbyggere. Her blir familien værende i åtte måneder, før de får opphold på humanitært grunnlag og bor en stund på Lillehammer før de flytter til en annen bygd; Råde i Østfold.

Helt siden barndommen i et krigsherjet hjemland har unggutten vist stort talent for en kjent japansk selvforsvarsgren. Denne idretten fortsetter han med etter at familien kommer til Norge, og tre kvelder i uken tar han bussen fra Råde til Oslo for å trene. Utøvelsen krever både koordinasjon, balanse, smidighet og bevegelighet. Siden den gang har 22-åringen i stedet balansert, koordinert og beveget seg på helt andre arenaer – uansett hvor mye det lokale lensmannskontoret har forsøkt å bistå i integreringen.

Den tidligere landslags- treneren for ungdom,

Andreas Strand, hadde mye med 22-åringen å gjøre:
– Hadde han satset på denne sporten, kunne han virkelig hatt en fin karrière nå, sier Strand til Fredriksstad Blad.
Av hensyn til sakens karakter, ønsker han ikke å uttale seg ytterligere.
Også en av hans tidligere forsvarere, advokat Øyvind Abrahamsen fra Fredrikstad, fremhever nettopp dette:
– Jeg husker ham svært godt. Det mest positive var hans helt uvanlige talent for sporten og annen fysisk aktivitet. Mest sannsynlig hadde han blitt en utøver på høyeste internasjonale nivå. Hans fysiske fortrinn er trolig årsaken til at han har klart de mange rømningene. For øvrig husker jeg ham som høflig, sier advokaten.

Det første lovbruddet

I januar 2006 får unggutten fra Råde sitt første møte med domstolene: Året han fyller 16, står han tiltalt for to tilfeller av mopedtyveri og ett tilfelle av brudd på veitrafikkloven. Det hele koker ned til en dom for heleri av det ene kjøretøyet, og for ikke å ha stanset ferden på ordre fra politiet. Resultatet er 15 dagers fengsel med to års prøvetid og en bot på 1.500 kroner.

Dommen er første skritt på ferden mot et helt skred av tiltaler og straffereaksjoner. Før han har fylt 18 år, har han allerede rukket å bli straffedømt fem ganger – og for vesentlig verre forhold enn mopedtyveri.

Neste stopp er dom for en rekke mindre vinningsforbrytelser i Moss. Domstolen kvitterer med å la ham sone kortvarig på institusjon. Men det skal raskt bli verre: Vold, draps- og voldtektstrusler, brudd på besøksforbud og grovt tyveri – alt fordelt over flere datoer i mai og juni 2006 og mens han er hjemme på besøk fra institusjonsopphold.

Den kriminelle løpebanen eskalerer med villainnbrudd over store deler av Moss og Rygge, og omfattende tyveri av verdisaker i samarbeid med kriminelle kamerater – ofte hos barnefamilier og om natten mens disse sover. Mediene kalte ham «innstigningstyven» fordi han ofte benyttet stige til å ta seg inn i boligene via de øvre etasjene. En av dommene omhandler hele 30 slike innstigningstyverier.Kjøretøy som tilhørte huseierne ble benyttet til å frakte tyvegodset – og som en pussighet ved det hele ble både biler og nøkler satt på plass igjen når tyvegodset var i havn.

– På ett tidspunkt gikk alt galt. Han har «noe» i seg som er helt ekstremt. Bare det å komme dithen at han fryser av seg bena for å unslippe politiet... Enhver annen person hadde vel kastet inn håndkleet for lengst, tatt straffen, og kommet seg videre. Dette sier veldig mye om hva slags mennesketype han er, sier lensmann Kjetil Lunde ved Vansjø lensmannskontor.

Han har fulgt ungguttens historie over mange år.

–Han var en blid og omgjengelig gutt, som hadde en litt broket historie allerede da han kom flyttende hit. Vi fant likevel ut at det var riktig å gi ham en sjanse, men den muligheten grep han ikke, sier Lunde.

– Han er rett og slett et kapittel for seg selv – både i forhold til utvikling og når det gjelder respekt for autoriteter og regler. I starten var han flink på skolen og hang godt med i undervisningen, og politiet bidro med veldig mye for å få ham til å fungere i det nye miljøet. Jeg vinker fortsatt til moren hans hver 17. mai når jeg går i tog. Hun gjør sitt beste for å holde familien og trådene samlet, sier han.

På den tiden da idrettskarrieren virkelig så ut til å ha en lovende start, involverte politiet seg også litt ekstra:

– Vi hadde en tett dialog med de han trente hos i Oslo. Det var snakk om at han kunne komme inn på landslaget, og vi ville stimulere ham til å bli værende i et treningsmiljø. Men etter hvert ble det «anstrengte» relasjoner også der – i forhold til den tilliten han ble gitt og hvordan han håndterte den. I tillegg oppsto det en del problemer da han begynte på videregående, sier Lunde.

Han har ikke de helt store forhåpninger om at livet vil snu for 22-åringen:

– Jeg tror han vil fortsette å være en utfordring for det norske samfunnet så lenge han oppholder seg her. Slik er det bare. Jeg tror ikke han kommer på rett kjøl nå, konkluderer den erfarne politimannen.

Etter hvert som tiltalepunktene tårner seg opp, fortsetter rettsvesenet å rive seg i håret:

«Han er gjennom flere tidligere dommer gitt mulighet til å forbedre seg, men dette har ikke skjedd. Tvert imot kan det synes som om tiltalte blir stadig mer kynisk og aktiv i sine kriminelle handlinger. Tiltalte viser en totalt manglende vilje til å endre sin kriminelle livsstil,» skriver dommeren i Moss tingrett og dømmer ham til åtte måneders ubetinget fengsel med to års prøvetid. 17 tyveriofre blir tilkjent 779.000 kroner i erstatning.

Sjokkbrekket

Politiadvokat Kåre Solvoll er blant dem som har hatt 22-åringens utallige eskapader på skrivebordet. Han avviser imidlertid at han har fått grå hår i hodet.

– Jeg har ikke fått stort annet enn smilerynker. Det som har gitt oss hodebry er vel domstolene som til stadighet slipper ham ut, mens vi gjør alt vi kan for å få plukket ham inn, sier Solvoll – og sikter blant annet til at Moss tingrett på ett tidspunkt løslot ham mot meldeplikt to ganger daglig.

I januar 2009 er Råde-gutten involvert i et massivt gjengslagsmål i Veumveien i Fredrikstad. Politiet antar at episoden hvor til sammen 12 kamphaner blir innbrakt og fire havner på legevakten, var etterdønninger etter bråket på Nordbybråten asylmottak i Våler på sommeren året før.

– I den kulturen er det ikke dialog som er løsningen når det oppstår uenighet. De går «rett på sak.» Det gjør at politiet blir involvert veldig tidlig – og at de får svært mye oppmerksomhet rundt sin egen gruppe, sier lensmann Lunde.

Etter hvert avanseres innbruddsmetodene. En augustnatt i 2010 rygger en varebil tvers gjennom vinduet hos Rema 1000 på Bjerke i Oslo – på politisjargong referert til som «et typisk sjokkbrekk» og et av de få punktene som 22-åringen har erkjent straffskyld for i Moss tingrett.
– Det var voldsomt. De ødela for en halv million kroner og brukte slegge på omtrent alt som var her inne, sier daglig leder Fredrik Syverud til Fredriksstad Blad om angrepet på butikken hans.

Politiet mener at Råde-gutten og hans medsammensvorne forsvant med 280.000 kroner i kontanter denne natten – men utbyttet ble likevel ikke all verden, skulle det vise seg:

– Verdien de fikk ut av det til slutt, eller kontanter de faktisk kunne bruke etter at fargepatronene hadde eksplodert, var vel drøyt 20.000 kroner, sier Syverud – som er klok av skade:

– Nå har vi satt opp en murvegg der. Nå kan de i alle fall ikke gjøre det samme en gang til.
Ifølge politiet er han med på flere slike innbrudd.

Tirsdag 5. juni 2012, Moss tingrett: Innsatsleder Thor-Arild Hansen nekter å fjerne håndjernene på 22-åringen mens han sitter i rettssalen. Han forklarer det med tumulter tidligere på morgenen, i forbindelse med vekking og henting i Halden fengsel. Han understreker at det er av sikkerhetsmessige årsaker og ingen straffereaksjon. 22-åringens forsvarer, advokat Henrik Nikolai Bliksrud, ber retten ta stilling til nødvendigheten av å ha en 22-åring som allerede sitter i rullestol bastet og bundet, og det oppstår diskusjon.

– Han reiste seg, kom helt opp i ansiktet mitt og gikk i en slags angrepsposisjon og sa at jeg «bare måtte prøve meg.» Han opptrådte truende overfor politiet, begrunner Hansen.

– Det han sier er bare tull, protesterer 22-åringen.

– Jeg har problemer med å våkne om morgenen fordi de putter i meg så mye medisiner. Jeg må vekkes flere ganger, forsvarer han seg.
Tingrettsdommer Trond Gundersen beslutter at håndjernene skal av:

– Hvor mange betjenter er det utenfor? Tre? Og det er fire her inne i salen? Og en metalldetektor ved inngangen? Vel, jeg antar da at fire staute politimenn er i stand til å passe på en tiltalt som sitter i rullestol, konkluderer han.

Det er umulig å ignorere det smått syrlige i bemerkningen. Polititjenestemennene veksler blikk.

Vil leve et normalt liv

22-åringen fortsetter å forklare seg omkring forholdene han er tiltalt for: 16 punkter, 40 poster, åtte tettskrevne sider. Han går langt i å antyde at det er andre som har trukket i trådene hva gjelder hans kriminelle tilbøyeligheter:

– Jeg kommer fra en kultur hvor det er slik at når en voksen mann forteller deg at du skal gjøre noe, så gjør du som han sier. Du har ikke noe valg. Slik var det også på Nordbybråten asylmottak. De voksne sa at de unge skulle dra dit og banke folk. Og da gjorde de som de ble bedt om ...

På grunn av sine mange og til dels uavklarte kriminelle forhold har han ikke norsk statsborgerskap, men han har lovlig opphold i Norge. Han har kun førerkort fra hjemlandet, og straff for sine mange bilturer uten gyldig førerkort er en av tingene retten nå skal ta stilling til. Samlede erstatningskrav på over en million kroner for skadeverk og tyverier forbeholdes også nedlagt i løpet av rettssakens to uker.

Han er åpen om at han sliter med de personlige konsekvensene av å ha vokst opp i et krigsområde. I de tidligere dommene mot ham, står det også at han både har opplevd og vært vitne til voldelige krigsshandlinger.

– Jeg har levd i krig. Jeg har store problemer med å sitte innelåst. Derfor rømmer jeg, sier han om de mange og til dels spektakulære rømningene som har satt ordensmakten på store prøvelser de siste årene.

Han sitter fortsatt like sammensunket i rullestolen, ser dystert ned i bordplaten og irettesettes mildt av sin forsvarer når han går over streken.
– I en rettssal snakker man etter tur, formaner Bliksrud – og 22-åringen lytter.

– Alt som har skjedd med meg, med politiet og sånt, har skjedd fordi jeg har det navnet jeg har. Og fordi avisene skriver om meg, går folk rundt og er redd meg. Jeg ønsker ikke at folk skal være redd meg. Jeg vil bare leve et normalt liv som alle andre.

Dom i foreløpig siste kapittel i en usedvanlig kriminell løpebane faller om få uker.