Ordets mester på Slippen

Cirka 130 publikummere klumpet seg sammen og storkoste seg åpenbart i den intime salen, og ga den gamle ordets mester stående applaus etter halvannen times triumfmarsj gjennom noen av norsk visekunsts edleste varer.
 

Del på Facebook

Ole Paus er uovertruffen i form. Han kan jo egentlig ikke synge, men han synger like vel med den stemmen han har, og det holder i massevis, for det kler både visene og uttrykket.

Noen virtuous på sitt instrument er han ikke, rytmisk litt for svak, musikalsk litt for kjedelig - med capo-en nesten rustet fast på andre bånd, slik at tonearten A ruller og går gjennom nesten hele konserten. Det blir litt for enkelt.

Mesteren Paus

En trio, Paus, der du fikk øse av din skrivekunst og tonekunst mens kompet gikk, ville gitt oss en langt større opplevelse, i alle fall musikalsk.
Når det er sagt: det er rett og slett ingen som kan uttrykke seg som mesteren Paus.


Han kan måles med hvem det måtte være, og han har et skråblikk mot samfunnet som er ham selv lik, selv alle disse årene etter at han tok Norge med storm for første gang, både utskjelt og foraktet for sin skarpe penn.


Fremdeles holder sangene hans, fremdeles skriver han nytt så det bare er å bøye seg i støvet. Derfor er en aften med denne visekunstneren alltid en fornøyelse og en god opplevelse. I tillegg har vi å gjøre med en blyg, sjarmerende entertainer som blomstrer, om enn noe tilårskommen, mellom visene, også der en ener.


Les en fyldigere anmeldelse i mandagens papiravis.