Uholdbar rettsavgjørelse

Det er ytterst sjelden at vi kommenterer dommer i Fredrikstad tingrett. Respekten for domstolen tilsier at vi skal vise stor forsiktighet. Men nå finner vi det på sin plass å reagere. Frifinnelsen av Kråkerøy-mannen som slo ned en 20-åring fra Bærum fordi han skal ha opptrådt «kjepphøyt og blærete» strider mot den alminnelige rettsfølelse. Det er ikke rart at en rekke Bærums-innbyggere har reagert i skarpe ordelag. Det bør også vi som bor i Fredrikstad gjøre.
For det er noe riv ruskende galt hvis vi skal se gjennom fingrene med fysisk vold, fordi noen skal ha blitt muntlig krenket.
Tingrettsdommer Hroar Kloster Rommetveit hadde den helt rette holdningen i saken da han i retten påpekte nettopp dette. At de to meddommerne kom til en annen konklusjon, gjør at vi stiller oss undrende til deres vurderingsevne. Vi registrerer at 23-åringen fra Kråkerøy ble dømt for andre forhold, men det fritar jo ikke fra straff for voldsepisoden mot Bærums-mannen.
Innebærer dommen at det heretter skal være fritt frem for voldelige utfall mot alle som oppfattes å ha en «kjepphøy» væremåte? I den aktuelle sak var det heller ikke noen liten kilevink vi snakker om, men et fysisk angrep som innebar tre slag, i kjeven, bakhodet og ryggen, og som kunne gitt vedkommende varige mén.
Hvis det er noe retten nettopp må slå ned på, er det bruk av fysisk vold. Fra Stortingets side er det også understreket at politiet skal prioritere etterforskning av voldssaker. For selv et lite slag kan gi store fysiske skader, og spesielt alvorlig er slag mot hodet.
De siste årene har den norske ordningen med meddommere kommet under press. En av årsakene er at det er vanskelig å skaffe meddommere. Oslo er hovedeksempelet i så måte. Men det er fra juridisk hold også stilt spørsmål ved om meddommerne har den nødvendige kompetanse for å kunne avgjøre skyldspørsmål og straff.
Vi har ment, og mener fortsatt, at det er en styrke å ha en domstol hvor de tiltalte dømmes av folket og ikke av en ren juridisk ekspertise. Uansett vil det i de fleste straffesaker dreie seg om skjønn, og vi har tillit til at meddommerne dømmer etter beste evne.
Det er eksempler som dette som gjør at det fra enkelte hold stilles spørsmål ved det norske meddomssystemet.
Derfor er det også underlig at statsadvokatene valgte ikke å anke frifinnelsen. Ifølge politiet skal grunnen være prosessøkonomiske hensyn, dvs. at det koster samfunnet for mye. Dette holder ikke. Her må det jo opplagt foreligge en urimelig dom som har prinsipiell interesse.