Tid for samarbeid og tøffe valg for politikerne i Fredrikstad

* En kommune som står i økonomisk knestående, krever brede politiske løsninger – og tydelige, men også smertefulle og upopulære kutt og tiltak. Det er akkurat hva Fredrikstad-politikerne ikke har klart i inneværende periode. Nå forventer vi som bor i denne byen en ny kurs.

* Idag blir det trolig klart at Jon-Ivar Nygård blir ordfører og Arbeiderpartiet blir valgets store vinner. Da over halvparten av stemmene i Fredrikstad var talt klokken 22.00 i går kveld, viste de en klar seier til Ap. Høyre er også en valgvinner, mens Frp har gått kraftig tilbake fra 2007-valget. Vi har fått et polarisert bystyre, med to kolosser: Ap på den ene siden og Høyre og Frp på den andre. Men fortsatt har små partier stor makt.
Det hviler et meget stort ansvar på den og dem som skal forvalte makt på oppdrag fra velgerne de neste fire årene. I perioden vi har bak oss har den økonomiske situasjonen i kommunen gått fra vondt til verre. Gang på gang har det politiske flertallet på fem partier foreslått kuttiltak for å spare penger. Ofte har støyen og motstanden ført til at de har snudd: Frykten for å ta upopulære valg blir større enn viljen til å ta nødvendige grep. Og da er vi ille ute.

* Fredrikstad kommune har gått med millionunderskudd hvert eneste år siden 2007, bare i fjor var dette tallet 54 millioner kroner. Måten politikerne har løst dette på, er å tære på oppsparte midler fra fond fra tidligere års overskudd. Nå er kassa bunnskrapt. I år blir kommuneøkonomien langt på vei «reddet» av økningen i eiendomsskatten. Men denne ekstraskatten løser ikke problemene på sikt. Det er også urimelig å lesse byrden over på innbyggerne når politikerne ikke klarer å holde orden i eget hus. Det må være et mål for det nye flertallet å redusere eiendomsskatten og gjøre kommunen uavhengig av denne usosiale skattleggingen på sikt.
I en kommune på Fredrikstads størrelse er det ikke nok å gå i balanse. Ut fra en tommelfingerregel burde kommunen ha et overskudd på noen titalls millioner kroner. Det trengs penger for å bygge opp fond og ruste seg for å møte uforutsette utgifter. I dag er det langt opp dit. Politikerne må omstille og effektivisere for å komme ut med et plussresultat, og deretter gjøre seg mindre avhengig av eiendomsskatt. Det sier mye om de utfordringene som venter.

* Ingen som har lest budsjettene og regnskapene i Fredrikstad de siste årene, tror at kommunen kan fortsette i samme spor. Utgiftene er samlet sett for store. Uansett hvem som skal styre, må det politiske lederskapet sørge for et nytt politisk klima i denne byen. Det første ordføreren må gjøre er å lage et tydelig og realistisk styringsdokument for sitt flertall – der hovedmålsettingene er klart nedskrevet. Dette må gå langt dypere enn det valgtekniske samarbeidet vi har vært vitne til i inneværende periode.
Nå har man fordelt posisjonene, mens de vanskelige valgene og ubehagelige avgjørelsene har blitt skjøvet forover: Denne løsningen har ført til kostbar tautrekking under hver eneste budsjettdebatt. Og dermed at Venstre og Kristelig Folkeparti og enkeltpolitikere har fått uforholdsmessig mye innflytelse.

* I et slikt forpliktende samarbeidsdokument må det svart på hvitt gå frem hva man forplikter seg til å si ja til de neste fire årene – og enda viktigere: Hva man da er nødt til å si nei til. Dernest må styringsdokumentet gi et svar på hvordan det hele skal finansieres.
Det trengs et skikkelig politisk fundament for en flertallskoalisjon, hvor partiene kan vise ansvar og stå sammen om kursen og innholdet i politikken. Det må være noe langt mer enn en liste med et fåtall punkter, pluss fordeling av verv, som dagens fempartisamarbeid var tuftet på.

* En slik jobb blir selvsagt enklere for Jon-Ivar Nygård og Arbeiderpartiet som har eiendomsskatten å hvile seg på. Den gjør at valgene og prioriteringene blir enklere og mindre smertefulle. Men samtidig vil vi understreke: En økning av eiendomsskatten løser på ingen måte hovedutfordringensom er å få utgiftene kraftig ned. Det kan bare skje gjennom effektivisering. Det kan bety nedbemanning.

* Ordfører Eva Kristin Andersen var en drivkraft for «dugnad for balanse» som var forankret i trepartisamarbeidet mellom politikerne, rådmannen og de ansattes organisasjoner. Ideene som ble lagt frem, må følges opp.
Samtidig må de ansatte trekkes mer aktivt med og lyttes til før vedtak skal fattes. En av hovedårsakene til at utgiftene har løpt løpsk, er at det politiske flertallet og LO kom på kollisjonskurs rett etter maktskiftet. Forholdet mellom Frp og LO og fagforeningene har tidvis vært på frysepunktet. Det er et særdels dårlig utgangspunkt for å få tatt nødvendige grep.

* Når alt nå tyder på at Nygård blir ordfører i Fredrikstad, betyr det at han må snakke alvor med LO. Til kommunens og innbyggernes beste. For også fagforeningene må forstå at noe må gjøres med utgiftssiden. Og at også de ansatte må bidra til å få kommunen på rett kjøl igjen – selv om det i ytterste fall får konsekvenser for de ansatte.

* Ideelt sett bør det etableres et bredere, om enn uforpliktende, samarbeid på tvers av de to fløyene. Også Arbeiderpartiet og Høyre bør i større grad snakke sammen lokalt i Fredrikstad. Velgerne har flokket seg til nettopp disse to partiene fordi de representerer trygghet og ansvarlighet. Det er en tillitserklæring de to store partiene må vise seg verdig til. Vi forventer oss betydelig mer av politikerne i perioden vi nå går inn i enn det de har levert i den som nå er avsluttet.