Innsatsen i Afghanistan

Det er skikk å utbringe gode ønsker for det nye året, og blant de mange som virkelig kan trenge det, er den hardt prøvede befolkningen i Afghanistan. Betimelig nok løftet statsminister Jens Stoltenberg frem situasjonen i dette landet, og norske soldater og hjelpearbeideres innsats der, i sin nyttårstale i fjernsynet i går kveld. Et par dager i forveien varslet SVs venstreside nye krav mot den regjeringen partiet deltar i, om å trekke soldatene ut – i stedet for den vedtatte opptrappingen til våren. Det er sterke ord når stortingsrepresentant Hallgeir Langeland hevder at soldater dør på grunn av norsk NATO-solidaritet og ikke fordi de bidrar til et bedre liv og samfunn i Afghanistan.

SV-erne etterlyser en åpen og kritisk debatt. Det ønsket bør ingen motsette seg. NATO står i Afghanistan med mandat fra FN – det skal ikke glemmes – men har behov for en løpende forbedring av strategien, ikke minst når det gjelder den humanitære delen av innsatsen. Men det nytter heller ikke å overse at humanitær bistand forutsetter en sikkerhet for bistandsarbeidet. For motkreftene består av en fundamentalistisk organisasjon som med alle midler vil hindre "vestlig" påvirkning, noe som omfatter det meste.

Som Stoltenberg minnet om i nyttårstalen, innførte Talibans terrorregime grusomme straffer bl.a. for forsøk på å gi jenter skolegang, og sportsarenaer ble omgjort til rettersteder for tilfeldige ofre i hopetall. Jo mindre man har engasjert seg i denne undertrykkelsen av et folk, dess enklere kan det være å slutte seg til krav om "Ut av Afghanistan nå!". Men med desto større fare for at det går fra ille til verre, i et land hvor det faktisk og tross alt også kommer mange meldinger om forbedringer.

Og i så måte kan nok de som står i en tjeneste i Afghanistan kan ha et vel så godt utsiktspunkt som de som sitter på et seminar i Norge. Den debatten som etterlyses, må i alle fall handle om realistiske, alternative strategier. Der har ikke den interne opposisjonen i regjeringspartiet SV hatt så mye å bidra med hittil. Men uavhengig av debatt eller mangel på sådan, er statsministerens takk på sin plass, til de sivile og militære mannskapene som nå tar fatt på et nytt år i landet.