Forsvarets to områder

Å omstille Forsvaret fra den kalde krigens militære trussel og tenkning er en omfattende prosess. Men den dypest sett største utfordringen består i å definere hvilket trusselbilde man skal omstille seg til. Langtidsplanen for perioden frem til 2008, som forsvarsminister Kristin Krohn Devold presenterte før helgen, er i tråd med de signaler som har preget forsvarsdebatten den siste tiden. Men kanskje tydeligere enn før betones oppdrag internasjonalt og i vårt eget nærområde som to likeverdige oppgaver. Og det levnes ingen tvil om at modernisering vil medføre en videre, kraftig rasjonalisering med vekt på smidighet og slagkraft.
Da må det være et riktig utgangspunkt å oppheve skillene mellom oppdrag ute og hjemme. Når deltagelse i militære operasjoner fjernt fra både Norges og NATOs grenser anses som et nødvendig ledd i å ivareta norske sikkerhetsbehov, kan ikke fremtidig utenlandstjeneste i samme grad som i dag baseres på frivillighet for befalet. Da må beordringsplikt inngå som et av premissene for å søke en militær karriere. Likeså virker det både fornuftig og nødvendig med en bevisst strategi for også å oppheve skillene mellom et militært og et sivilt yrkesløp, når det etter hvert blir langt færre stillinger for ikke-stridende personell.
Parallelt med dette blir man nødt til å holde et klart skille mellom forsvarsbehov på den ene siden og distriktspolitikk, sysselsetting og alle andre viktige politiske formål på den annen. Skal regjeringen komme noen vei med sine planer om å spisse til Forsvarets målsetninger, og oppnå «mer sikkerhet» innen en årlig budsjettramme på 30 milliarder, stilles det store krav til gjennomføringen. Hittil har det vært flere eksempler på tilsynelatende lite samordnede nedleggelser.
En annen betingelse er at man lykkes i å opprettholde den brede forsvarspolitiske enigheten som har kjennetegnet etterkrigstiden, og som har vært en garanti for langsiktighet og forutsigbarhet. Det bør være mulig. For dette trengs i minst like stor grad i en sikkerhetspolitisk situasjon som er alt annet enn forutsigbar, og hvor det som vil sikre Forsvarets reaksjonsevne er evnen til raske omstillinger.