”Debatten etter 22. juli”

Langsomt er hverdagen i ferd med å vende tilbake. Med avsluttet fellesferie blir de fleste innhentet av dagliglivets krav på oppmerksomhet. Men vissheten om 22. julis dobbelttragedie slipper ikke helt taket ennå. For de overlevende og de pårørende vil det knapt noen gang gjøre det.

Det er tid for ettertanke og refleksjon. Som rop i skogen skriker spørsmålene om hvorfor og hvordan etter fornuftige og meningsfulle svar. Sannsynligvis må vi avfinne oss med at de ekstreme ugjerningene har proporsjoner som gjør de ufattbare, uansett hva vi kan spore opp av mørke sider og fordreid virkelighetsoppfatning hos Anders Behring Breivik.

Sentrale politikere med statsminister Stoltenberg som tyngdepunkt har bevisst klart å la være å trekke forhastede konklusjoner, eller falt for fristelsen til å peke ut mulige syndebukker. Derfor er det desto mer forstemmende at noen nedfaller til å bruke denne nasjonale tragedien som et påskudd til en personlig vendetta mot Fremskrittspartiet fordi gjerningsmannen en kort periode var innom FrPU. Det vil nesten være det samme som å gjøre Nordahl Grieg medskyldig for Stalins ugjerninger, fordi han til sin død var overbevist kommunist.

" Mer demokrati, mer debatt, mer fellesskap” har vært statsminister Stoltenbergs og andres svar på den ufattelige massakren på Utøya. Og det var nettopp disse verdiene som var selve drivkraften tilde politisk engasjerte unge som var samlet på den hjerteformede øya i Tyrifjorden. Navn som Rashid, Dogan, Ardam, Abdinur og Qasim på noen av de drepte, er konkrete vitner på den nye generasjonens omfavnelse av det flerkulturelle norske ”vi”. I vårt lille land hadde de funnet sitt ståsted og ankerfeste i de demokratiske fellesverdier som individuell frihet, likeverd, likestilling, ytringsfrihet, respekt for menneskerettighetene, og gjort dem til sine.

For vårt flerkulturelle demokrati er det ekstra tragisk at disse unge med en annen kulturell ballast enn norsk ungdom for øvrig, ble frastjålet muligheten til å gjøre en forskjell i kommende politiske debatter. De ville som andre politisk engasjerte unge, fordomsfri og uredd ikke veket unna de vanskelige temaene som vårt begynnende flerkulturelt samfunn uvergelig  bli konfrontert med. Skyves følsomme politiske, religiøse eller kulturelle temaer ut av den åpne offentlige debatt av frykt for å støte noen, forsvinner verken problemene eller debatten. Den vil ukontrollert fortsette i mørke politiske kroker. Og uten motargumenter vil fremmedkulturell kritikk kunne utarte til fremmedfiendtlighet, hat og vold.

Den beste måten å hedre deres minne på er nettopp å ta disse vanskelige debattene.. Vi må med saklig argumentasjon og velvalgte ord fortsette å argumentere mot religiøse og kulturelle oppfatninger som klart bryter med demokrati og menneskerettigheter. Tvangsekteskap, omskjæring, kvinners rettigheter eller homofiles menneskeverd ble ikke borte med 22.juli. Heller ikke at bruk av hijab og niqab i flere sammenhenger kolliderer med andre overordnede verdier. Eller den antikvariske oppfatningen at religiøse tema og forstillinger skal være unndratt kritiske spørsmål og debatt . Verken religioner eller deres opphavsmenn har noe krav på særskilt beskyttelse.

De unge døde fra Utøya ville med glede hilst velkommen den forsterkede følelsen av fellesskap og samhold vi nå opplever på tvers av religiøse og kulturelle forskjeller. Men de ville med tyngde understreket at selve bunnplanken –de felles bærende verdier i samfunnet vårt-  må være demokrati, likeverd, likestilling, ytringsfrihet og menneskerettigheter. Vi er ikke helt der ennå. Derfor trenger vi fortsatt; mer demokrati, mer debatt, mer fellesskap.

Del på Facebook