Å vite hvor makten sitter

* At mye av makten flyttes fra kommunestyrene og over til andre instanser, er ingen ny observasjon. Men jo flere og mer omfattende oppgaver kommunene blir pålagt fra statlig hold, dess mer skyter denne flytteprosessen fart. Og spørsmålet som melder seg med tilsvarende tyngde blir: Hvem sitter med det reelle ansvaret for beslutninger som angår, og direkte berører, kommunens innbyggere? Hvor befinner makten seg? Hvem skal folk egentlig rette sin protest mot når offentlige tjenester og tiltak ikke fungerer som det skal? Venstres leder, Trine Skei Grande, er blant de rikspolitikerne som forsøker å holde liv i den viktige debatten om samfunnsmakt og folkestyrets kår.

* I et debattinnlegg i Dagens Næringsliv i går retter hun søkelyset mot det mangslungne fenomenet som heter interkommunalt samarbeid. Dette er løsninger som velges for å løse oppgaver innen alt fra barnevern til legevakt, brannvern til renovasjon, revisjon og næringsutvikling – fordi hver enkelt kommune er for liten til å håndtere de pålagte oppgavene hver for seg, dvs. til å holde seg med det apparatet som kreves. En fintelling fra Stavanger-regionen viser rundt 80 forskjellige, interkommunale samarbeidsinstanser.

* Men mønsteret går igjen i alle deler av landet. Og igjen: Hva med demokratisk kontroll når vitale deler av velferds- og annen politikken flyttes over til et lappverk av interkommunale organer, aksjeselskaper, stiftelser og løsere nettverk? En åpenbar løsning ligger i å tilpasse kommunestrukturen til dagens virkelighet – og utfordringer. Dvs. å få kommuner som er store og robuste nok til å løse sine oppgaver innenfor lokalpolitikkens rammer. Dermed blir det sammenfall mellom reelt og formelt ansvar – og innbyggerne slipper å kjempe mot «ansiktsløse byråkrater» i maktorganer som ikke er på valg.

* For som Skei Grande skriver, går folk i demonstrasjonstog uten å ane hvem de egentlig demonstrerer mot. I spørsmål om kommunesammenslåing er imidlertid motkreftene sterke og regjering og stortingsflertall passivisert. Men den samhandlingsreformen som trer i kraft på helsesektoren fra nyttår, med nye store oppgaver til den enkelte kommune, vil ytterligere vise behovet for nytenkning om kommunestørrelse og lokaldemokrati.