Turnkræsj på julebordet

Det har igjen kommet til farumpel og striomkneis på Instituttet. Årsaken til virvaret var et kommersielt megajulebord. Instituttet holder selv julebord for sine ansatte i gymsalen, men i år leide også private aktører salen for å arrangere kalas. Dessverre falt dette på samme dato som professorenes turnstevne. Mange var skuffet over å ikke kunne vise frem nye turntriks før jul.

Da det ble kjent at rektor Oberklaus hadde ofret turnstevnet for å få klingende julefestmynt i kassa, justerte turnentusiaster vreden rett opp til sinthetsnivåenes Rolls-Royce: «Raser». Professor Arildo Skauhau raste først. «Jeg raser!» sa han, da det ble invitert til julebord-debatt i kantina. «Et slikt drukkengilde hører da ikke hjemme i en gymsal!» Mange applauderte. Da noen spurte om hva som var forskjellen på dette arrangementet og det vanlige julebordet Instituttet selv arrangerer i gymsalen hvert år, ble det litt stille, før personen ble ført ut og tatt hånd om.

«Tøv!» sa rektor. «En gymsal full av sprit og allsang gagner da Instituttet mer enn at noen professorer tøyer borti et hjørne!» «Skandale!» ropte turnsjef Dr. Spagatemb. «Her har vi svettet og blødd i hele år for å vise hvor sprekt vi kan stupe fra bøylehest til tjukkas, og så fremstiller rektor oss som en gjeng alenemødre på yoga!» Turnaktivistene reiste seg og raste kollektivt. Rockeringer og medisinballer fløy mot rektor i vill protest. Rektor kastet tilbake. Det var gøy. Stemningen ble nesten lattermild av alt tullet, da noen dessverre ble truffet i nesen av en rockering. «Nå er det ikke gøy lenger» konstaterte en med peiling på neseblod. 

«Turnstevnet er avhengig av offentlige midler, og genererer ikke annet enn svette, så det har egentlig ikke livets rett» forsøkte rektor seg diplomatisk. «Heldigvis vet vi jo at idrett, kultur og flatfyll hører sammen, så hvorfor ikke sette det i system? Kanskje vi kan tjene noen kroner på det likevel? Jeg foreslår et felles julebord og turnstevne!» Det brøt ut spontan applaus, og alle gledet seg.

Da den store dagen kom, hersket det en viss forvirring rundt kleskoden. Burde man prioritere noe lettkledd og elastisk for maksimum tøyelighet, eller pynte seg til fest, og så turne i finstasen? Mange var usikre. Rektors kombinasjon av glittertrikot og blazer i et forsøk på å blande fest og turn i samme antrekk, ble estetisk helt på kanten.

Gymsalen ble pyntet med pappduker og nips i julens farger, men grunnet plassmangel måtte spisebord, turnapparater og tjukkaser plasseres om hverandre. Resultatet ble noe av et infrastrukturelt mareritt for servitørene, som måtte sprette på trampolinene for å komme frem. Det ble mye søling. Heldigvis var det rikelig med sprit.

Samtidig som lukten av industri-ribbe ga høytidsstemning ved bordene, kom turnprogrammet godt i gang. På alle kanter ble det hoppet og rullet salto. Det fleste prestasjonene bar dessverre preg av at samtlige hadde vært på vorspiel. Få var imponert over de individuelle ferdighetene. Da en professor feilberegnet en trippel axel flip, og landet plump i surkålen til Dr. Skauhau, brast det fullstendig for denne.

«Og så rett i surkålen da! Kan dere holde opp med det der? Hvordan skal jeg kose meg med juletallerken, når det spretter servitører, brun saus og professorer rundt på alle kanter? Jeg er jo gjennombløt av tyttebærsyltetøy, og det allerede etter første servering!» Rektor avbrøt umiddelbart en noe alternativ spagat på bøylehesten, og freste: «Her har vi endelig prestert å kombinere kultur og kommers i skjønn forening, og så forsøker du å korrumpere dine kolleger? Dette skal du svi for!» Rektor bykset av gårde, og var nesten nære nok til å servere Dr. Skauhau et flathåndsdask, da han utilsiktet tråkket på en trampoline, og føk til værs. Salen ble stille. I et overraskende inspirert øyeblikk, gjorde rektor alt riktig i luften. Dobbel salto. Trippel lux. Perfekt telemarksnedslag. Kollbøtte.   

Applausen ville ingen ende ta. Alle var enige om snurringens fortreffelighet, og at den avsluttende kollbøtten var av eksepsjonelt høy kvalitet. Så drakk alle sprit. Noen dro som vanlig i gang allsang av «Kællen, jo», mens andre knasket svor. Det ble en fin dag.