Terrorkomplott mot kantina

Det har igjen kommet til spetakkel og hurlumhei på Instituttet. Årsaken til rabalderet er avsløringen av et mulig terrorkomplott mot Instituttets kantine. Tre sommervikarer ble nylig brakt inn til rektor Oberklaus´ kontor, etter at man fant en hel kilo pepper ved siden av en Torbjørn Egner-sangbok. En årvåken vekter ble mistenksom da han oppdaget at Klatremus' oppskrift var understreket i Pepperkakebakesangen, og slo umiddelbart alarm. 

At noen hadde konspirert om å overpepre kantinens smakfulle bakst, kom som et sjokk. Etter tiår preget av gastronomisk idyll, har nemlig Institutetts professorer utviklet de sarteste mager - en naturlig konsekvens av en monoton meny med mye grøt. Man husker fortsatt med gru gryterett-skandalen i 1980, der én ekstra teskje curry førte til to amputerte tynntarmer og et lårhalsbrudd. Nå hadde altså sommervikarer planlagt å lempe en hel kilo pepper inn i pepperkakedeigen. Hadde de lykkes, ville det endt med total tarmkvestelse av samtlige professormager.

Rektor Oberklaus forsto at han måtte ta grep, og kalte umiddelbart inn til allmøte. For å signalisere stundens alvor, valgte man å spille dobbelt trompetfanfare før rektors entré på podiet. Etter et kremt og en slurk vann gikk han rett på sak. "Mine damer og herrer! Hvordan er det mulig at noen bare kan valse inn på Instituttet med en hel kilo pepper under armen? Er det svikt i sikkerhetsrutinene?" Da han så ble gjort oppmerksom på at hvem som helst lovlig kan kjøpe en kilo pepper i butikken og bære den rundt fritt, hoppet han over noen avsnitt i talen.

"Jeg fortsetter. Hvorfor vil noen ramme vårt idylliske institutt? Har vi det ikke koselig nok her? Bør vi plante flere rododendron i rosehagen? Eller kanskje vi trenger et nytt bordtennis-bord?" Bortsett fra litt spredt applaus blant Instituttets bordtennis-entusiaster, var forsamlingen stilltiende og åpenbart rådvill. "Hva med å spørre noen sommervikarer?" lød det plutselig et stykke bak i salen. "Hva for noe? Hvem?" responderte rektor overrasket. "Ville det ikke være en idé å snakke med de andre vikarene som faktisk jobbet sammen med de mistenkte pepperterroristene? Kanskje de kan gi oss noen tips?"

Vikarer er man på generelt grunnlag skeptisk til på Instituttet, men dette forslaget hørtes faktisk ikke så dumt ut. Mange nikket. "Er det noen sommervikarer i salen?" ropte rektor ut. Ingen nikket. "Vel, er det noen i salen som ihvertfall har pratet med en vikar i det siste da?" Stillhet. "Jeg sa hei til en vikar i forrige uke", ropte en fra salen. Det viste seg at man dessverre hadde glemt å invitere vikarene til allmøtet. Kontoret deres lå tross alt temmelig bortgjemt i den nedlagte badstuen. Selv da denne fortsatt fungerte som badstu, hadde ikke en eneste professor vært så langt nede i kjelleren. Altfor vanskelig å finne frem, spesielt i badekåpe. Rektor sendte umiddelbart sekretæren sin ned for å spørre vikarene hvordan det hadde kunnet oppstå misnøye iblant dem. Alle ventet i spenning på svaret.

Sekretæren kunne fortelle at vikarene ikke hadde noe å fortelle. De var like overrasket over terrorkomplottet som alle andre. "De virket jo så kose og rolige", var deres uttalelse om de mistenkte. Det var dermed helt åpenbart at ingen på Instituttet kunne lastes for tingenes tilstand. Rektor tok til ordet. "Kjære kolleger, her er det tydeligvis ikke mer vi kan gjøre. La oss gå ut på plenen og drikke saft!" Så gikk alle ut på plenen og drakk saft. Som vanlig dro noen igang allsang av "Kællen jo", mens andre diskuterte hvor skrullete Torbjørn Egners tekster er. Dessverre glemte man å invitere sommervikarene. Det var heldigvis litt saft igjen til dem etter jobb.

Bli kjent med personene på Instituttet

Hør Kællen, jo i avspilleren nedenfor: