Instituttet:
Ragnarok i kultursalen
F-b.no på Facebook og Twitter
Annonse
Det har igjen kommet til scenesneis og gjøgledult på Instituttet. Årsaken til maskepufferiet var den nye kultursalen, som ikke var ny nok.
Da det nylig ble invitert til Wagner-aften, møtte det opp fire tilskuere i Instituttets kultursal. For å gjøre fiaskoen komplett, var én av disse en mor som kun stakk innom for å gi en ulykkelig treblåser oboen han hadde glemt hjemme. Samtidig som orkesteret spilte for tomme seter, var det full fest på fredagspilsen i kantina. Lyden av Ooa hele natten trengte gjennom veggene, og selv musikernes pasjonerte tolkning av Wagners Ragnarok var ikke nok til å overdøve allsangen da cd-en med Svenske partyhits 37 snurret videre til Diggeloo diggeley.
«Dette er jo total skandale!» ropte kultursal-entusiasten professor Topp. «Hvor er publikum? Og hvem sin idé var det å presentere Ragnarok med et orkester kun bestående av tre musikere? Hvordan i huleste skal de lage wagnersk dommedagsstemning med harpe, tverrfløyte og obo?» Dirigenten tittet beklemt opp fra notene. «Vi hadde bare råd til å leie inn fullt orkester til prøvene, og måtte dessverre sende dem hjem før selve forestillingen». Professor Topp ble ildrød i toppen. «Hva er det du sier for noe, gutt? Hvordan skal Instituttet bli en ledestjerne for innovasjon og dynamisk utvikling når vi bare blir stående å pusle? Her er det bare én ting å gjøre: Vi må bygge en større kultursal!»
«Hva behager? Hvor tok du ex.phil? Vi klarer jo ikke fylle denne salen en gang?» undret dirigenten. «Visjonsløst pjatt!» svarte Topp. «Har du ikke sett Field of dreams med Kevin Costner? I filmen blir Costner besøkt av et gjenferd som ber han bygge en diger idrettsbane, selvom han bor langt ute i ødemarka. "Build it and they will come" sier gjenferdet. Folk ler og håner Kevin, men han bygger den likevel! Og hvet dere hva? Folk kommer! De regelrett strømmer til!»
«Hva er det du babler om?» ropte harpisten fra scenen. «Nå må vi hente nesa ut av hokus pokus-tåka! Her sitter vi i en nybygget og snasen kultursal! Den er full av potensiale, men det er dessverre det eneste den er full av! Bør vi ikke fokusere her først? Med litt penger til å ansette folk, arrangere flere konserter og markedsføre kraftigere enn kun på korktavla i gangen, vil jo dette kunne bli en suksess som på sikt skaper behov for en slik ny og større sal! Akkurat nå er det vel like stort behov for en diger kultursal på Instituttet, som det er for ei enslig reke i en fårikålgryte!»
«Jeg skal gi deg reke i fårikål, jeg! Nå kommer jeg og tar deg!» ropte professor Topp, og bykset mot scenen. Harpisten reagerte lynraskt og profesjonelt. «Fort! Gi meg oboen!» beordret hun sidemannen. Med stødig hånd plasserte hun oboen på harpestrengene, spente bakover og siktet. Etter mange år uten råd til vedlikehold var strengene blitt så slerkete at de kunne spennes imponerende langt. «Jeg har også sett Kevin Costner på kino! Men jeg så Danser med ulver!» ropte hun i det hun lot oboen skyte ut som en indianerpil. Den suste gjennom luften, og traff professor Topp med mohikanerpresisjon midt i gapet. Professoren ble fullstendig perpleks. Han forsøkte å si noe, men det eneste som kom var obo-lyder. Ved et lykkens treff kom ordene «Saft suse! Du skjøt søren meg en obo rett i kjeften min» ut som kjenningsmelodien fra Danser med ulver. Aldri har melodien blitt spilt så vakkert. Mange ble rørt.
Så gikk alle samlet ned til kantina for å vise festfolket hvor fløyelsmykt og vakkert professor Topp spilte obo. De ble dessverre ikke like imponert, og seansen ble ganske klein. Svenske partyhits 37 ble fort satt på igjen. Utover kvelden dro noen, som vanlig, igang allsang av Kællen, jo. Det ble en fin dag.
