Griseri på revejakten

 Det har igjen kommet til nøffumsneis og virleklomps på Instituttet. Anledningen for rabalderet var den store revejakten, en høytidelig sammenkomst med fokus på børselengde, pels og ammunisjon. For at ikke Instituttets jaktglade professorer skulle traske rundt og lete etter rev i det uendelige, bestemte man seg for å legge ut åte. Professor Renus Eriksus fikk det prestisjetunge oppdraget, og løp ivrig ut i forveien.

 «Splitte min bramseil, dette blir knall» utbrøt rektor Oberklaus, mens han tredde foten ned i en lekker jaktstøvel. «Har alle husket termos og grillmat? Av erfaring, vet jeg at det alltid er én eller flere pappskaller som glemmer dette, så i år har jeg kjøpt med ekstra koteletter og bacon!» Det lød et noe spredt og beklemt «Hurra».

Så trasket de på rekke og rad utover duggvåte Tæsse-marker i morgensolen, mens de lystig plystret melodien til «Kællen, jo». Da de tre timer senere ikke hadde sett snurten av en rev, foreslo noen at man muligens burde slutte å plystre. «Vås!» kontret rektor. «Plystringen min går helt i ett med naturen. Hadde du ikke visst det var meg, ville du trodd det var en bokfink eller en ytterst begavet kjøttmeis.» Utsagnet vakte reaksjoner, men håndgemeng ble heldigvis avverget.

Veien bar dypere inn i skogen, men fire timer senere hadde de fortsatt ikke sett verken rev eller åte. Rektor satt seg plump ned på en stubbe og lot tårene renne. «Dette er så urettferdig! Jeg vil skyte rev! Nå! Hvor i huleste har det suppehuet lagt åten?» Dessverre viste det seg at professor Eriksus hadde blitt så oppspilt over åte-oppdraget, at han hadde løpt ut i villmarken før noen fikk avtalt møtested med han. «Hva om vi legger ut vår egen åte!» foreslo et lyst hode. «Vi har jo med grillmat!» I løpet av ett sekund ble dyp sorg snudd til lykkerus. Rektor åpnet tursekken, og dro opp de herligste biter. Bacon, koteletter, skinkestek og pølser ble spredd som en kjøttduk utover gresset. Samtlige jegere fant seg et gjemmested i buskene, og så var det bare å vente på Mikkel Rev.

Det tok ikke lang tid før det raslet i løvet. «Er det en rev?» hvisket rektor oppildnet, mens fingeren forsiktig nærmet seg avtrekkeren. «Neimen, hva er det der da? En gaupe? En elg?» Til alles store skuffelse, ruslet det to soppsankere i toppluer og knikkers ut på lysningen. Ved synet av kjøttet tok de av seg toppluene og ble stående andektig. «Hvem kan ha gjort noe så makabert?» hulket den ene. Den andre soppsankeren nikket. «Tenk å pælme fra seg herlig grillmat på denne måten!»

«Snøvel og vås!» ropte rektor og spratt frem fra busken sin. «Dette er ikke grillmat! Nå er det åte, for det har jeg bestemt.» Ordene falt ikke i god jord hos soppsankerne. «Disse grisene har tilbragt hele livet sammenklemt i mikroskopiske båser, slik at bonden får råd til å sprøyte dem opp med de beste anabole steroidene og å tvangsfore dem minst tolv ganger daglig. Tenk hvilke ressurser som er brukt på at forme disse til en verdig grillfest! En gris fortjener å ligge i lekker plastinnpakning i kjøttdisken - ikke slengt utover plenen, uten mål og mening!» Rektor ble ildrød i toppen. «Au contraire, soppemann! Disse grisene er drept slik at vi kan drepe reven! Det gir dobbelt opp med mening.»

«Disse koteletten skal grilles, om jeg så må ete de uten marinade!» ropte soppsankeren. Før noen rakk å reagere, lempet de grillmaten i kurvene sine, og beinet inn i skogen. Rektor var ikke sen med å ta opp jakten. I sine nye jaktstøvler halte han innpå, og skulle akkurat til å nappe tak i toppluene, da han snublet i noe mykt, og deiset hodestups inn i et revehi. «Få hodet ut av hiet, din tosk! Du skremmer jo reven!» var det noen som ropte. Rektor Oberklaus sprellet alt han kunne, og da hodet endelig var ute, tittet han rett i øynene på professor Eriksus. «Hvor i granskauen ble det av dere da, rektor? Jeg har ventet i hele dag! Når du endelig kommer, så snubler du i åtehaugen med grisekadaver og skremmer livet av reven!» Rektor tittet uforstående rundt seg. «Har du lagt ut grisekadaver? Er du spenna gæern, mann? Vi er da siviliserte jegere - ikke en makaber sekt! Fort, frem med kniven! Vi rekker å lage baconterninger før de andre finner oss.»

Så fikk de små grisene en verdig slutt som baconterninger på grillen. Rektor marinerte, mens andre dro igang allsang av «Kællen, jo». De sang den så pent at en liten revefamilie tittet frem for å høre på. Det ble en fin dag.