Brøytebråk i snøfonna

 Det har igjen kommet til snubbelreis og pudderfjas. Årsaken til rabalderet var de enorme mengdene snø som hadde lavet ned over Instituttet, uten at noen hadde måket så mye som et fnugg.

 Det hele startet tidlig om morgenen, da rektor Oberklaus kjørte til jobb. Som vanlig tok han av fra hovedveien, og svingte elegant inn på Instituttets private oppkjørsel. Denne var dessverre fullstendig nedsnødd, og rektor duret rett inn i en snøfonne. «Hvor i geiteskjegget er det blitt av oppkjørselen?» ropte han fortvilet, etter å endelig ha gravd seg ut fra den høyst ufrivillige snøhule-ekspedisjonen. Rundt omkring tittet den ene etter den andre professoren opp av snøen. Alle hadde kræsjet i samme snøfonne. Samtlige var like forfjamset og hvitdekket.

 «Av alle fadeser, er dette den største skandale! Her ligger samtlige professorer og spreller i snøen som annet rusk! Jeg skal umiddelbart til bunns i hvorfor oppkjørselen ikke er måket!» bedyret rektor høytidelig. Så gravde han seg ned til bunns i snøfonnen, og hentet opp en termos fra bilen. Mens de ventet på at Traktor-Tom skulle komme og brøyte, delte rektor ut varm toddy og fortalte snø-anekdoter fra da han var barn. Historiene fenget svært lite, og mange var glade da Traktor-Tom endelig dukket opp.

 «Jasså? Sitter dere fast?» humret Traktor-Tom, og smørte en nybakt snus utover fortennene. Rektor tente momentant. «Hva er det du tillater deg, din traktor-bølle? Her sitter vi og hutrer så det svir i bakluka, og så tøffer du bedagelig rundt i nabolaget og gjøgler? Hvorfor har du ikke brøytet?» Snømåkeren humret. «Det var jo du personlig som avbestilte årets snøbrøyting. Instituttet skulle spare penger, sa du. Jeg har andre steder å brøyte nå. Dere får ha lykke til!» Traktor-Tom jumpet inn i førersete, og skranglet av gårde. Da lyden av motordur omsider forsvant i det fjerne, var det så stille at man kunne høre et snøfnugg skifte liggestilling. «Skal det være en toddy?» forsøkte rektor seg.

 «Hold kjeft med den toddyen din!» hylte Dr. Lebensbry i dirrende fistel. Grunnet tynt skjerf var han mest nedkjølt av alle. «Hjerteløse vinglefjomp! Har jeg baset rundt i snøen og forfrosset syv fingre fordi du ville spare noen usle brøytekroner?» For å sikre seg mot kryningsangrep, bakte rektor en snøball før han svarte. «Mine herrer! Har dere ingen sans for estetikk? Selv den mest uskolerte berserk vil observere at et budsjett rent visuelt er langt fjongere uten brøyting som utgiftspunkt! Jeg trodde dere ville bli glade for at jeg har flyttet pengene over til forskning!»

 «Men det er jo fullstendig meningsløst!» kontret Dr. Lebensbry. «De forskningskronene fordufter det øyeblikket vi må bruke arbeidsdagen på å skuffe! Snøen faller da uansett!» Rektor tenkte seg om, før han motvillig måtte gi Lebensbry rett i at snøfall faktisk lever sitt eget liv. «Hva er det jeg hører?» Nå var det Dr. Kurant fra Instituttets høyre fløy som involverte seg i debatten. «Hørte jeg rektor begå den ultimate synd; å skifte mening i lys av bedre argumenter? Meningsendring er anarkiets nymfe! Ikke la deg forføre bort fra de steile fronters trygge barm!»

 «Jo!» svarte rektor. «Dessuten er det utrolig kaldt, og jeg har ingen planer om å skuffe hele Instituttets oppkjørsel for hånd! Hvis jeg løper eventyrlig fort, kan jeg nå igjen Traktor-Tom!» Rektor Oberklaus skled ned fra snøfonnen, og satte etter traktoren i et imponerende tempo. «Nei, nei, nei! Vi har jo et vedtak om måkedugnad! Slikt kan ikke bare endres! Nå kommer jeg og tar deg!» ropte Kurant mens han dro frem et rumpe-akebrett, og svisjet nedover bakken. Da rektor så at han hadde en akende professor i hælene, stupte han fremover for å utnytte bukens glideeevne, og suste som et lyn nedover på magen. Rumpebrettet til Dr. Kurant var derimot enda raskere. Han akte opp på siden, kastet seg over på rektor i fart, og red han som en kjelke i vill hastighet. «Yiiihaaa! Den som rir er seierherren! Hva sier du nå, rektor?»

 Dessverre mistet rektor all styringsevne da han fikk en ridende professor oppå seg. Man hørte kun et «Fysjom!» før de seilte hodestups rett inn i en snøfonne. Der ble de sittende fast og sprelle til noen fikk hentet Traktor-Tom. Så drakk alle toddy. Noen dro igang allsang av «Kællen, jo», mens andre tente et bål for å tine rektor og Dr. Kurant. Det ble en fin dag.