Baluba på bryggepromenaden

Det har igjen kommet til skandale og rompelhei på Instituttet. Årsaken for lurvelevenet, var salget av Instituttets bryggepromenade, en noe ujevn betongkloss i flere nyanser rosa, inspirert av øst-tysk arkitektur fra DDRs glansperiode. Her har mang en professorer styrtet sin konjakk og svingt sine bleke valker inn i nattens sene timer, men nå skulle eiendomsmogul Alfreza Maktabolig selge Instituttets lystsenter.

Ville nye eiere pusse opp, eller jevne det med jorda? Ville man bygge noe nytt? Kanskje et kjøpesenter? Ville det bli sprekt? Tørste ganer gikk usikre tider i møte. 

Instituttets rektor Oberklaus forsto at det ulmet til bråk. For å komme rabalderet i forkjøp, inviterte han til allmøte på bryggepromenaden. «Kjære venner,» åpnet rektor med sedvanlig pondus. «Jeg bemerker deres uro for den estetiske utviklingen. Men nå må vi ha fokus på det aller viktigste: Å ikke planlegge! Se dere rundt. Ingen har planlagt noe som helst her tidligere! Et trehus her - en betongklump der. Borte ved gangbroen ligger et stupetårn av plast og glass, der rikinger i fløffy designerplagg holder svevende nachspiel. Ingenting passer sammen! Den eneste måten vi derfor kan tilnærme oss en helhet, er ved å opprettholde et absolutt fravær av helhet! Det vil gi helhet!»

Mange applauderte. Spesielt de med ansvar innen bygg og planlegging.

Rektor gliste fornøyd. Snurrebass-retorikk var tross alt hans fagfelt. «Men dette er jo bare tull!» ropte en fra salen. «Hvorfor kan vi ikke bare prøve å gjøre det litt pent her? Jeg savner kos og trivsel!» Rektors øyenbryn samlet seg i v-form over nesen. «Nostalgisk snikksnakk! Trivsel genererer da ikke penger! All forskning tyder på at kun utvikling er fremtiden, og at fremtiden dermed er utvikling. Med andre ord: Vi må bygge moderne glasshus, og de bør helst bygges så høye som mulig!»

«Nei, nå for det være nok! Nå kommer jeg og tar deg!» ropte den engasjerte herremannen fra salen, før han jumpet opp fra setet, og bykset frem mot rektors podie. Smidig som en hvalross, deiset han over barstoler og publikummere. Han var nesten fremme ved rektor, da det lød et voldsomt drønn. Gjennom veggen dundret en diger, sort demolisjonskule, svingende i kjetting. Betong, asbest og Nille-pynt føyk til alle kanter. Rektor så sitt snitt til flukt, kastet seg på kulen i retursvingen, og seilte elegant ut gjennom hullet i veggen. «Saft suse! Den der så jeg ikke komme!» gispet angriperen.

Samtlige løp ut for å se hvordan det hadde gått med rektor. De fant han heldigvis i god behold. «Jeg hadde visst sett feil i kalenderen. Det er jo i dag vi starter rivningsarbeidet!» ropte han, der han fortsatt dinglet med et solid grep rundt den sorte kula. Noen applauderte. Andre stusset. Én stusset høylytt: «Var ikke meningen med dagens møte at vi i fellesskap skulle drøfte byggets fremtid?»

«Det der er usaklig flisespikkeri. Nå må vi være glade for at vi får enda et nytt glassbygg på bryggepromenaden, og at det blir kjempehøyt!» Forsamlingen var fortsatt ikke overbevist. Da ropte en mann med bart «Jeg er tørst! Blir det alkoholservering i dette bygget?»

«I hele første etasje!» hoiet rektor tilbake. Nå applauderte alle. Mange ropte «Bravo!»

Så drakk alle øl og sprit, og feiret at demokratiet nok en gang hadde seiret. Noen dro som vanlig igang allsang av «Kællen, jo», mens andre lekte seg med å svinge i demolisjonskula. Det ble en fin dag.
 

Bli bedre kjent med personene på Instituttet her