– Hva er din kongstanke, Jon-Ivar Nygård?

Bisp Nikolas: Hvem gør den største gerning i verden?
Skule jarl: Det gør den største mand.
Bisp Nikolas: Men hvem er den største mand?
Skule jarl: Den modigste.
Bisp Nikolas: Så siger høvdingen. En prest vilde sige, det
er den mest troende, – en vismand, at det er den kyndigste. Men det er ingen af dem, jarl.
Den lykkeligste mand er den største mand.

Denne replikkutvekslingen er hentet fra et storverk som ikke lenger blir så altfor ofte lest, men som kan lære oss mye om lederskap, makt og motivasjon: Henrik Ibsens Kongs-Emnerne, fra 1863.
Jeg kom til å tenke på dette skuespillet da jeg forleden funderte på hva slags politisk styre Fredrikstad kommune nå vil få. I går kveld fikk byen en ny ordfører . Hva slags leder han er, vet vi ennå ikke.

Slik fortsetter bisp Nikolas dialogen med Skule jarl:

Den lykkeligste er det, som gør de største gerninger, han,
hvem tidens krav kommer over ligesom i brynde,
avler tanker, dem han ikke selv fatter, og som peger
for ham på den vej, han ikke selv véd hvor bær
hen, men som han dog går og må gå, til han hører
folket skrige i glæde, og han ser sig om med spilte øjne og undrer sig og skønner, at han har gjort et storværk.
Skule jarl: Ja, der er dette uryggelig sikre ved Håkon.

Jon-Ivar Nygård (38) skal lede oss de neste fire årene, kanskje åtte, muligens enda lenger. Han og Arbeiderpartiet gjorde rent bord med nær 50 prosent av stemmene, og maktambisjoner har aldri vært mangelvare i partiet: Å søke innflytelse ligger i ryggmargen i Ap, og for så vidt i politikkens natur: Man ønsker makt for å vinne posisjoner. For derigjennom å få gjennomslag for sin politikk, sine løsninger og sitt syn.
Ja vel, men hva mer?

Grunnen til at jeg har børstet støv av dikterskalden, er at Ibsens Kongs-Emnerne i grunn handler nettopp om dette spørsmålet:
Ledelse.
Hva ønsker man med makt?
Handlingen er lagt til 1200-tallet og den historiske striden mellom Skule jarl, Bisp Nikolas og Håkon Håkonssøn.
Hvem skal regjere Norge? Hvem skal være konge? I maktkampen og i samtalene mellom de tre, men etter hvert mellom Skule og Håkon, får vi et innblikk i hva som skiller en ekte konge og leder fra en uekte:
Kongstanken.

Ibsen peker på at en ekte kongstanke, eller en visjon, ikke er noe man kan låne fra andre, ikke noe man kan drodle seg sammen til på en idédugnad, ikke noe man kan lese seg til.
Det må være en ekte del av lederen selv, men også noe mer: Det må være en overbevisning, en dypere motivasjon, en drivkraft i seg selv, et bål av vilje. Og den må gi mening for flere enn lederen selv. Først da vil folk tro på deg – og følge deg, mener Henrik Ibsen.
Håkon Håkonssøn har denne sterke, indre drivkraften. Skule jarl har den ikke. Skule søker bare makt for maktens skyld, viser det seg.

Så hva er din kongstanke, Jon-Ivar Nygård?
Jeg har tidligere etterlyst politikere med tydelige visjoner for Fredrikstad, utover å administrer byen videre: Hva slags by skal Fredrikstad være i 2020. I 2030? Hvilke hårete, og helst konkrete, mål skal dere få oss innbyggere til å tro på – og jobbe for?
Ennå har ikke Nygård klart å peke ut de helt tydelige langtidsvisjonene, men i gårsdagens FB deler han i det minste en del overordnede tanker med oss: Han vil jobbe for å øke kunnskapene og heve utdanningsnivået blant Fredrikstad-folk. Og å gjøre Fredrikstad til et mer attraktivt sted for næringslivet å etablere seg.
Det er en start, men vi vil gjerne høre mer:
Vi er ikke akkurat bortskjemte på djervt tankegods fra politisk hold.

I altfor mange år har det sett det ut til at politikere i Fredrikstad, og andre steder, har søkt makt for maktens skyld. Uten å ville noe særlig mer enn å inneha posisjonene.
Som Skule jarl.
Og til Skule har Håkon Håkonssøn følgende å melde:
Forblindede mand! Jeg kan ikke andet end ynke eder. I tror det er herrens kald, som driver eder op på kongssædet, I ser ikke, at det kun er hovmod. Hvad er det, som lokker jer! Kongsringen, kåben med purpurbræm, retten til at sidde bænket tre trin over gulvet; – usselt, usselt, – var det at være konge, da kastede jeg kongedømmet i eders hat, som jeg kaster en skærv til en tigger.