- Først døde mamma - så brant huset

15. februar i år ba Laura om å få være alene med ektemannen Henrik. Etter en ni måneders lang kamp mot den snikende kreftsykdommen var kreftene i ferd med å ebbe ut. Hun hadde selv bestemt at hun ville dø alene - kun med Henrik ved sin side. Henrik tømte rommet, tente et lys og satt på Elton Johns klassiske "Candle in The Wind". Deretter la han seg i sengen sammen med sin kjære.

- Vi lå tett sammen i sykesenga, og hun la hodet på brystet mitt. Vi var begge totalt utslitt, og vi lå bare helt stille og holdt rundt hverandre. Til slutt sovnet vi begge to. Etter et drøyt kvarter ble jeg vekket av moren hennes. "Hun er død nå Henrik", sa hun. Nei, hun har bare sovnet. Hun pleier å sove hardt, sa jeg og dyttet pent på hodet hennes. Da falt det livløst til siden. Der og da forstod jeg at det var over. Hun var død. Jeg kysset henne på panna, og sa: Hadet jenta mi. Nå kan du hvile.

Det er opprettet en egen støtteside for familien på facebook, "Hjelp Henrik Kleven og hans barn". Der oppgis kontonr. 2500.22.43337 for dem som ønsker å hjelpe familien.

Barna tok farvel

Henrik blir gråtkvalt i stemmen når han skal gjenfortelle sine siste timer med sin elskede kone gjennom sju år. På gangen ventet parets to døtre, Michaela-Jane (4) og Hayley-Michelle (2) og Lauras sønn Hans-Magnus (11). Alle hadde stått last og brast ved moren gjennom hele sykdomsperioden.

- Vi var sammen om alt - fra første dag. Barna har vært inkludert hele veien, og sammen har vi kjempet, grått, ledd og stått sammen på både solksinns- og gråværsdager. Å fortelle barna at Laura hadde gått bort var ingen lett oppgave. Det var vondt, sier Henrik, som gikk ut på gangen og informerte familien. Men Magnus var borte.

Les også: Åpnet sitt hjem for andre - nå er han selv husløs

- Vi lette overalt, men fant ham ikke. Til slutt gikk jeg inn på rommet til Laura igjen, og der satt Magnus gråtende og strøk mammaen sin på kinnet. Fra CD-spilleren strømmet toner fra "Vålerenga kirke" som var deres sang. Jeg satt meg ved siden av ham, og vi gråt sammen. Deretter tok han av Laura gifteringen og ga den til meg. Det er sterke bilder, forteller Henrik åpenhjertig.

Mistet alt i brannen

Etter Lauras død har Henrik kjempet en tøff kamp for å etablere et trygt hjem og god tilværelse for sine to små døtre. I forbindelse med Lauras sykdom hadde de flyttet til Moss - i nærheten av sykehjemmet hvor kona ble pleiet.

- Det var naturlig å flytte hjem til Saltnes for å være nær våre kjære og ikke minst slik at barna våre skulle få trygge omgivelser med tanke på både barnehage og skole. Vi fikk bo hos Petter og Yvonne Thomassen mens vi skulle finne oss et permanent sted å bo - noe som hjalp oss veldig, sier Henrik, som fikk låne et romslig rom i kjelleretasjen.
Der bodde de trygt og godt inntil de ble vekket av voldsomme sirener på morgenen 15. august - på dagen seks måneder etter konas død.

- Først forsto jeg ikke hva det var, så jeg ba jentene om å vente nede til jeg hadde fått undersøkt det. I døra møtte jeg naboen som sa at sydsiden sto i full fyr. Jeg sprang ned og fikk bragt jentene i sikkerhet. Og så brant hele huset ned til grunnen. Dermed mistet vi alt. Alle minner etter Laura, klær, jentenes leker og alt vi eide. Det var vondt, trist og følelsesmessig sterkt, sier han.

Takker brannvesenet

På trygg avstand fra huset ble familien vitne til at huset brant ned, og da kjøkkenvinduet eksploderte ble datterens favorittdukke blåst ut av vinduet. Da skjedde noe som Henrik aldri vil glemme.

- En av brannmennene - han het Vegard - forstod hva som skjedde. Han så hvor lei seg Michaela-Jane var, og satte seg ned ved siden av henne og pratet. Deretter tok han på seg fullt brannutstyr og sa han skulle finne dukken. Han gikk inn i ruinene og fant dukken, som han tok med bort jenta vår. Deretter gikk de hånd i hånd bort til brannbilen hvor Vegard og Michela-Jane plastret og bandasjerte dukken. Deretter sa han til henne: "Etterpå må du ta med dukken hjem og stelle henne godt. Vask av henne soten, så skal du se at hun blir fin igjen." Akkurat den seansen var så vakker og ikke minst psykologisk god for lille Michela-Jane, og jeg er brannmannen evig takknmelig for dette. Han vet nok knapt selv hvor mye det betydde for både henne og oss, forteller Henrik.

Ingen forsikring

At Henrik og døtrene har hatt en vanskelig tid er det ingen tvil om, men det er lite som tyder på at den lille familiens kamp er over. Da Henrik og jentene flyttet inn i kjelleratasjen valgte Henrik å si opp innboforsikringen sin.

- Det ble skjebnesvangert. Det viser seg at når man ikke har et formelt leieforhold, så gjelder ikke andre forsikringer. Da må man ha en spesifikk forsikring for de eiendelene som befinner seg i det rommet man bor i. Så vi mistet absolutt alt, og får ingenting tilbake. Det er skuffende og fryktelig vondt. Her er det ingen medmenneskelighet å spore. Jeg ble henvist til sosialen da jeg ba om en krisesum, slik at vi fikk kjøpt oss klær, toalettsaker og andre nødvendige ting for å få hverdagen til å gå. Det endte med at jeg måtte ta opp et forbrukslån til 30.000 kroner med skyhøy rente. Det er jo helt sykt, sier han.

 Trenger et sted å bo

Nå har Henrik og jentene fått leid seg en hytte i Saltnes som et midlertidig hjem. Det er en løsning Henrik håper blir kortvarig.

- Det er fint om sommeren, men det er trekkfullt og ikke egnet for vinterovernatting. I hvert fall ikke for små barn. Minstejenta har også vært plaget med mye sykdom, så vi er helt avhengige av å finne oss et sted å bo, sier tobarnsfaren, som nå kjemper en intens kamp med Husbanken og NAV.

- Jeg har søkt om førstehjemslån, og jeg oppfyller alle kriterier. Jeg har inntektene fra NAV og jeg er kredittverdig. Men det er et vanvittig byråkrati, og de er firkantet. Både NAV og Husbanken ser ut til å ignorere at vi har et akutt behov for hjelp. Alt vi vil er å få oss et sted å bo før høsten og kulda slår til. Det fortjener jentene mine, sier Henrik, som legger til:

- Det er så vondt når jentene blir knyttet til dette stedet. De forstår jo ikke at vi må flytte før vinteren, og når minstejenta sier "Nå skal vi vel ikke flytte mer pappa", ja, da blir det vanskelig, sier tobarnsfaren, som likevel er optmisitisk.

- Sammen er vi sterke. Vi har vært igjennom mye sammen, og vi har klart oss. Heldigvis har vi et nettverk med gode venner rundt oss, så vi lar oss ikke knekke. Men vi kunne godt trengt litt hjelp på veien, sier han.
 

Les også: Ni husløse i Saltnes

Les også:- For tidlig å trekke noen konklusjoner

Les også:Åpnet sitt hjem for andre - nå er han selv husløs