Ble daglig slått og sparket

FB skrev tidligere denne måneden at Østfold fylkeskommune vurderer å gi oppreisning til barnevernsbarn som har vært utsatt for omsorgssvikt og overgrep.

Støttegruppen for ofrene håper at ordningen er på plass i løpet av året. "Jeg har ikke et eneste godt barndomsminne", uttalte en 40 år gammel kvinne til FB i forbindelse med saken. Kai Henning kjenner seg godt igjen i dette utsagnet.
– Det har gått 27 år, og fremdeles våkner jeg med mareritt, sier han.

Terror

På veggen hjemme i stuen på Christianslund henger et familieportrett av Kai Henning, kona og fire flotte døtre. Jentenes smil vitner om en god barndom fjernt fra den pappa selv opplevde.

I ti år, fra han var fem til han var 15, ble han utsatt for gjentatte overgrep og mishandling i et fosterhjem preget av fyll og psykisk terror. Da hans sak om oppreisning kom opp i byretten i 2000, ble den karakterisert som en av de verste barnevernssakene i Norge i nyere tid.

Misbrukt av farens venn

– Det startet i 1969, da jeg og mine tre brødre ble hentet på Bevø og plassert i hvert vårt fosterhjem. Jeg havnet hos besteforeldrene mine, forteller 45-åringen.
Det var da marerittet, som skulle vare gjennom resten av barndommen, begynte.

Kai Henning mottok daglig slag og spark. Ved en anledning fikk han så mye juling at spyttkjertlene ble ødelagt, og han ble sendt til Oslo for å bli operert. Selv om det i et dokument fra sykehuset sto skrevet at seksåringen ble innlagt av flere grunner, deriblant de sosiale problemene rundt pasienten, var det ingen som reagerte.
– Det er ufattelig at ingen grep inn, sier han i dag.

I tillegg til de fysiske avstraffelsene kom altså det seksuelle misbruket.
– Det var svirebroren til faren min, som var overgriperen. Samtidig var han også det eneste menneske i min verden som sa at han var glad i meg, forteller han.

For den lille gutten ble misbruket en del av hverdagen.
– Det var nærmest en livsstil. Det var først i voksen alder at tankene på dette kom og tok meg, sier han.

Kommunens ansvar

Da Kai Henning ble 37 år, klarte han ikke lenger å flykte fra fortiden. Han valgte å ta et oppgjør med både overgriperen og med kommunen.
– Jeg trodde lenge at det var foreldrene mine som plasserte meg i dette fosterhjemmet. Først i senere tid oppdaget jeg at det var barnevernet i Fredrikstad kommune som hadde ansvaret for meg i alle disse årene, sier han.

Etter tre års kamp i rettssystemet, ble han i 2002 tilkjent en erstatning på 426.000 for tapt barndom.
– Den delen av livet var fortsatt uoppgjort, og den holdt meg igjen. Det går ut over konsentrasjonen og søvnen, sier 45-åringen, som altså fremdeles opplever at enkelte episoder viser seg for han i søvne.

Beklagelsen som aldri kom

I en blå perm har 45-åringen samlet all presseomtale som fulgte i kjølvannet av rettssaken. En av artiklene har tittelen "Ingen penger leger sårene". For selv om minnene ble lettere å bære etter at retten slo fast at kommunen hadde feilet, kommer han ikke unna tankene som er stadige påminnelser om tiden i besteforeldrenes varetekt.
– Jeg leser at ofrene i støttegruppen mener det er viktig med en unnskyldning fra kommunen. Det hevdet også jeg da jeg startet min kamp. Men det viste seg at det viktigste var å få en dom, sier han.

– Jeg ønsker ikke å ta fra disse menneskene håpet, men en beklagelse hjelper lite. Jeg er redd de vil bli skuffet, legger han til. Nå ønsker Kai Henning å bruke sine erfaringer til å bistå støttegruppen.
– Kanskje blir det lettere om de ser min dom som sin dom? Jeg har på en måte allerede banet vei, sier han.
– Men prosessen vil likevel bli tung. Jeg har klart det takket være støtten fra familien og advokat Torgeir Røynås Pedersen. Men det er viktig å ikke miste håpet. Jeg kan aldri glemme, men etter hvert som jeg er blitt eldre, har jeg lært meg å akseptere det som har skjedd. Det er alltids en trøst.