Basketak ved skjenkestopp

Sommerfesten har tradisjon for å ende i knuffing og ufin klapsing. Fjorårets batalje resulterte i fire kroniske lårhøner, en forstuet menisk, to lårhalsbrudd og en istykkertrampet flosshatt. Følgelig ble det ble nedsatt en forskningskommisjon for å kartlegge hvordan man nå kunne redusere skadeomfanget på Instituttets sommerfester.

Det såkalte «prylerådet» forsket intenst i et år, før de fornøyde presenterte resultatet: I hvert tilfelle hadde dengingen startet presis kl.03, altså når baren stengte. Rådet konkluderte derav at man enkelt ville kunne unngå bråk ved å stenge baren kl.02. Da ville det tross alt ikke være noen til stede til å slåss kl.03. Mange var imponert over prylerådets arbeid.

Rektor Oberklaus var spesielt imponert: «Instituttet har nok en gang vist overlegen kyndighet innen alkososial forskning. Dette må feires! Jeg inviterer til vorspiel før sommerfesten! Ettersom vi i år får en time mindre til å fukte talentet, vil jeg som konsekvens, oppjustere min berømte velkomstpunsj fra seksti til åtti prosent sprit! Vik unna, blandevann og sober gange!»

Så ble Instituttets hage pyntet til sommerfest med lanterner, delikate småbord, rododendron og diskokule. Da alt var ferdigpyntet og lysene tent, stemte det innleide cover-bandet i «Sommartider» - dette for å gi festen en skikkelig pangstart. Bartenderen jublet og hoppet, slik han hadde lært av svenske kolleger, og danset iherdig bak baren.

Fem timer senere danset bartenderen fortsatt, men stemningen bar nå tydelig preg av at han danset mutters alene. Det var enda ikke en gjest å se, og bandet hadde sluttet å stemme gitarene for flere timer siden. «Hvor i huleste blir det av gjestene?», ropte bandvokalisten frustrert etter tredje gang med «Next door to Alice» uten applaus.

Bartenderen la fra seg dansefoten. «Slutt å bær deg, syngemann! Hva med meg?Jeg har enda ikke solgt en eneste pils! Det er like lite aktivitet i ølkrana mi som i låtmaterialet deres!»

«Jasså, så du legger skylden på oss?» skrek vokalisten, og slang fra seg både banjo og munnspill. Så rev han lisseslipset sitt av halsen og viftet det over hodet. «Hva sier du til å få deg en omgang juling med denne her? Ser du ikke at slipset mitt har oksebrosje med horn?» Bartenderen lot seg derimot ikke imponere. Han grep tak i en sitron, kuttet den i to, og skviset en velrettet sprut rett i øyet på motstanderen. «Au!» ropte vokalisten og gikk ned for telling. Han skulle akkurat til å slynge lisseslipset i motangrep, da det lød et skjærende høyt «Stop!»

Rektor Oberklaus og de andre gjestene var ankommet med maxitaxi, etter endelig å ha tømt vorspiel-punsjen i desperat forsøk på å rekke siste ølservering. «Stop!» gjentok rektor. «Dere kan da ikke slåss enda! Det er for tidlig! Klokken er bare 02! Hvis dere slåss nå, vil de stenge baren enda en time tidligere neste år. Hvordan skal vi da rekke å pjoltre oss opp? Jeg har nesten nådd grensen for hvor sterk jeg kan lage punsjen!»

«Han har rett!» konstanterte bartenderen. «La oss vente med å knuffe til kl.03!»

Så ble det servert en runde øl til alle som fortsatt kunne stå på beina. Mens man ventet på riktig knuffetidspunkt, dro noen igang allsang av «Kællen, jo», mens andre spiste kebabrull og noen sovnet. Kl.03 møttes de som ville knuffe til nappetak. Overraskende nok var det akkurat de samme som i fjor. De visste ikke helt hvorfor de knuffet, men det var da heller ikke poenget. Det ble en fin dag.

Dr. Bubensteinhausen