Stolthet

Det var en varm sommerdag i Danmark og vi gikk fra parkeringsplassen til matbutikken. Jeg hadde nettopp snakket med mamma på telefonen, som hadde fortalt at jeg hadde kommet inn på førstevalget mitt på videregående. Jeg var kjempeglad og la ikke skjul på det. En varm bris rufset han i det blonde, tynne håret. Det snille ansiktet hans lyste opp og smilerynkene kom til syne.

«Ja, det er jeg», svarte han og smilte ned til meg. Han tok armen sin rundt meg og klemte til. Det var en slags klem. Kombinert var ordene og klemmen en slags bekreftelse på at han var stolt av meg, en type bekreftelse jeg sjelden fikk.

Jeg kjente øynene bli fuktige. Jeg snudde meg bort, la blikket på den varme asfalten og tvang tårene tilbake. Jeg rakk det akkurat før de rant over kanten, jeg nektet å vise hvor mye denne lille hendelsen hadde gått inn på meg.

I det øyeblikket ville jeg så gjerne fortelle han alt jeg hadde på hjertet, alt som ødela meg fra innsiden, men jeg ville ikke ødelegge øyeblikket. Jeg angrer på at jeg ikke fortalte alt sammen da jeg hadde sjansen, men jeg tror ikke han ville forstått. Jeg vet innerst inne at han var stolt av meg uansett, men jeg trengte å høre det. Selv om jeg måtte spørre, fikk jeg i hvert fall høre det før det var for sent. Og det er jeg takknemlig for.