Vakkert i domkirken

«Mozarts Requiem»
Fredrikstad Domkirke, søndag 10. april
Tore Erik Moen, dirigent
Hege Holmquist, sopran
Anna Otervik, mezzosopran
Fredrik Akselberg, tenor
Ketil Hugaas, bass
Borg Domkor, Majorstua Kammerkor
Orkester; Barokkanerne
Cirka 360 tilhørere

Anmeldt av Rune Halvorsen

Søndagens konsert i Fredrikstad domkirke var flott, med meget solide prestasjoner av alle medvirkende.

Det er godt å høre god musikk i nettopp domkirken, for akustikken er mektig.
Men den er også krevende, og utfordrer musikere og sangere til å være ekstremt fokusert på artikulasjon og balanse.

Disse utfordringene var størst i kveldens hovedverk, Requiem av W.A. Mozart. De ble imidlertid løst til bortimot fullkommenhet.

Før dette fikk vi en «oppvarming», og først ut var kveldens gjester, Majorstua Kammerkor. De ga oss en fantastisk «Sleep» av Eric Whitacre.

Dette lille stykket var som skapt for meditasjon; koret sang klokkerent og velbalansert, selv gjennom Whitacres krevende dissonanser.

Så kom Borg Domkor til, og sammen fremførte de to korene «And Death Shall Have No Domination» av Sverre Bergh.

Det startet noe nølende både klanglig og rytmisk, men i siste del hadde de samarbeidende kor sunget av seg nervøsiteten, og da klang musikken som om sangerne hadde kjent hverandre siden barneskolen.
Før vi kom til kveldens hovedverk, fikk vi en myk overgang til «Requiem» gjennom «Laudate Dominum» fra en messe i Salzburgkatedralen, skrevet av Mozart i 1780. Her kom flere til; mezzosopranen Anna Otervik ga oss en velformet utgave av denne perlen, og Barokkanerne tok plass som akkompagnerende orkester.

Borg Domkor sang vakkert og velbalansert, men her fikk vi en forsmak på et vanskelig element i det kommende Requiem.
Strykerne, med unntak av basslinjen, ble borte i korklangen. Dette er vanligvis et ukjent fenomen når man drar et orkester inn i kirkerommet, og forteller at det er et skup av Borg Domkor å samarbeide med Barokkanerne. Det er verre når koret drukner i orkesterklang i flotte verk med sang og tekst.
Denne lille innvendingen mot balansen i lydbildet, er nettopp det; liten. Et annet moment som Barokkanerne utfordret seg selv med, er å legge kammertonen vesentlig lavere enn det som gjelder i dagens orkesterverden.
Dette må regnes som å spille ballen inn i et meget farlig område. Men med unntak av et dårlig mottak i messingblåsernes første innsats, og en liten kondisjonssvikt rett før en ny stemmetone, var dette vellykket.

Det klang flott av orkesteret, og de tilførte energi og uttrykk til musikken. Om det låter mer «autentisk» er en diskusjon som ikke syntes interessant denne kvelden.
Prestasjonene enkeltvis, som ensembler, og helhetlig, var altså mer enn gode nok til å gi oss en flott og vakker konsertopplevelse. Det kan nevnes i fleng; Hege Holmquist, Anna Otervik, Fredrik Akselberg, Ketil Hugaas og Barokkanernes trombonesolist i Tuba Mirum satsen, og korets fantastisk vakre Kyrie, Sanctus og Agnus Dei.

Det eneste som manglet for at kvelden skulle bli helt maksimal, var uttrykket og kontrastene i Mozarts musikk.
Hvor var det skjebnetunge i introduksjonen, desperasjonen og angsten i Diaes Irae, og hvor ble det av kontrastene i Confutatis?
Dette er subtile, men for meg viktige, innvendinger mot en nær fullkommen søndagskveld i Fredrikstad Domkirke.