Ujevnt fra ung debutant

Oddmund FJ Vaagsholm er 27 år gammel, journalist og spiss på fotballaget Hødd. Nå debuterer han som forfatter, og i omslaget på Det er noen mennesker her beskriver han seg selv som "en helt alminnelig gutt som har vært Supermann i søvne".
Boken består av en rekke prosatekster. Tekstene kretser rundt en hovedperson, også han ved navn Oddmund Vaagsholm. Denne jeg-personen strever med å finne sin plass i verden. Vi møter ham liggende i hagen utenfor barndomshjemmet sitt, ute av stand til å gå inn og møte foreldrene sine. Livet og eksistensgrunnlaget passerer i revy, minner og sinnsstemninger farer forbi: barndommen, drømmene, brev til Paris Hilton og Wenche Foss, hjemmet og bestemoren til Kåre Willoch, gamlekjæresten, hybelen, ensomheten, samfunnet, historien, alt og ingenting.
Det er ingen tvil om at Vaagsholm har en spesielt god språkfølelse. Han vrir på og underliggjør enkle følelser og materielle ting, og virkningen er til tider genial:
"Det sitter to jenter i Frognerparken, og tenker moderne tanker om hverandre, du blåser en røyksky inn i munnen min, og jeg kan fortelle deg at du er levende, jeg sitter i en lånt stol og drømmer om å bli avstøpt i Monolitten, bli en del av den, eller av et fellesskap som ligner. Jeg sitter helt stille og drømmer om å bli sittende."
Tidvis er språket altså gnistrende, men likevel tar jeg meg selv i å gjespe underveis. Hva er det egentlig forfatteren vil si? Den ene tankerekken hopper uventet til den neste, og som leser sitter man igjen med en lett forvirring. Interessen rekker ikke å vekkes før neste avsnitt er i gang.
Det virker som om Oddmund Vaagsholm vil skildre og kanskje også kritisere det kaoset individet møter i samfunnet i dag. En kjendis her, et meditativt øyeblikk der, en trikk her, en selvmordsbomber der. Det er ingen tvil om at verden er kaotisk, men trenger vi like kaotiske bøker til å beskrive den?