Tatt av tegningen som liten

Martin Skauen skuer utover atelieret. Et lite kjøkken okkuperer det ene hjørnet, en seng det andre. Midt på gulvet står et stort bord, dekket av små tegninger og skisser.
Her i Berlin jobber 32-åringen som nylig er innkjøpt av Nasjonalmuseet og som omtales som av de heteste kunstnerne i Norge for øyeblikket.
– På dette stedet kan man egentlig bo, sier Martin Skauen om sitt enkelt møblerte arbeidsrom i Kreuzberg, Berlin. Men den tiden da kunstneren behøvde å bo på jobben er forbi. Og godt er det.
– Det skal visst være noen som går igjen i gangene her, spøker han om det ærverdige "Kunstlerhaus Bethanien".

Tidlig krøket

Allerede en gang midt på 1980-tallet, på et gutterom i Fredrikstad, begynte Martin Skauen å forstå hva som var hans lodd her i livet.
– Interessen for å tegne har vært der hele tiden, så lenge jeg kan huske, minnes han. Med en far og farfar som drev aktivt med kunst på hobbybasis, fikk han god hjelp hjemme, før den "formelle" kunstutdannelsen tok til i et klasserom på Gressvik ungdomsskole.
– Jeg vet ikke om det fortsatt går an, men den gangen kunne man velge bordtennis eller tegning i stedet for språk, mimrer han.
Bordtenniskarrieren ble ganske raskt lagt på is. Det ble tegning for alle pengene.
– Men jeg fikk heller dårlig kritikk for innsatsen i faget. Jeg hadde visst sittet og tegnet smådjevler i to år, ler kunstneren, og legger til:
– Det er litt morsomt, for det er nesten det jeg holder på med i dag også.

Flakkende liv

Ikke at han har stått på stedet hvil siden de glade guttedagene på Gressvik. Etter ungdomsskolen gikk turen til Trondheim og det som skulle være et års folkehøgskole. Men kjærligheten holdt ham i byen ut videregående, før han igjen havnet i Østfold og på nå nedlagte Mølla Kunstskole i Moss.
Etter to år der kom han rett inn på Kunstakademiet i Oslo.
– Der holdt jeg mest på med å eksperimentere med veldig mye forskjellige ting. Ofte mye maleri og slike ting. Etter at jeg var ferdig, begynte jeg med tegning igjen slik man gjorde på ungdomsskolen.

Får skryt

Og det er nettopp tegneferdighetene som for alvor har satt 32-åringen på kunstkartet.
Kunsthistoriker og kurator Hilde Mørch omtaler arbeidene hans som noen av de mest lovende investeringsobjektene på det norske markedet.
– Han er jo en utrolig god tegner. Tegning er nå heldigvis kommet til heder og verdighet igjen, og Martin Skauen har vært med på løftet, sier hun til Fredriksstad Blad.
Også Morgenbladets skarpe penn, Tommy Olsson, lar seg begeistre over Fredrikstad-guttens blyantstreker.
– Martin er eksepsjonelt god, og det finnes flere grunner til det. Han er veldig historisk bevisst, samtidig som det er en voldsom form for surrealisme der, og noe veldig basic gutte-romsprimitivt, skryter den frittalende kritikeren.
Hovedpersonen selv prøver å ikke ta kritikken til seg.
– Nei det kan man vel ikke helt gjøre. Men det er jo alltid hyggelig med positiv kritikk.
– Har du noensinne blitt skikkelig slaktet av en kritiker?
– Ja, for tre år siden stilte jeg ut i Malmö, og da fikk jeg en dårlig kritikk som bare besto av "dette er et stort helvete". Jeg synes egentlig det var ganske inspirerende, og la den ut på nettsiden min.

Fra nudler til nasjonalmuseet

Veien til Berlin har ikke bare vært en eneste lang opptur for den unge kunstneren.
– Det har jo vært ganske vanskelig til tider, forteller han og utdyper:
– Etter endt studielån så var det vel et par år hvor jeg bodde på atelieret. Det var nudler, og det var et ganske sånt klisjéaktig kunstnerliv. I en sånn periode tror jeg nok mange gir seg over og skaffer seg en heltidsjobb hvor man tjener penger.
Men så kom oppturen.
For tre år siden fikk han statens kunstnerstipend, og forholdene endret seg til det bedre.
– Føltes det som et gjennombrudd?
– Nei, det går hele tiden steg for steg: Man får bedre steder å stille ut, og man kan alltid selge dyrere og dyrere.
– Hvem er kjøperne?
– Siden bildene er så store og har den karakteren de har, så er det oftest samlere og institusjoner som kjøper, sier Martin Skauen.
Det betyr blant annet Nasjonalmuseet, den tyngste institusjonen av dem alle. I vinter bestemte museets ferske direktør, Allis Helleland, seg for å kjøpte verket "My Atlas".
– Det var veldig morsomt. Da er man foreviget på en eller annen måte. Så det var en litt rar følelse, synes Skauen.

Bråk på nasjonalmuseet

Men det ble leven. Helleland hadde ikke kalt inn museets innkjøpskomité før hun handlet, og måtte beklage fremgangsmåten i etterkant.
Da hun kjøpte inn Unni Askelands kunst mot den samme komiteens anbefaling ble det virkelig mediestorm. Kritikerne levnet Nasjonalmuseets innkjøpspraksis lite ære.
– Jeg fikk noen telefoner, ja, men det gikk heldigvis bra, konstaterer Martin Skauen.
– Er det mye intriger i kunstmiljøet?
– Ja, det er det nok. Men det er ikke sikkert det handlet så mye om det med de innkjøpene. Men folk er uenige, ønsker noen bort, ønsker andre inn og ønsker å beholde jobbene sine. Så finner de noen å hakke på.

Satser internasjonalt

Dagene i den tyske hovedstaden bruker Martin Skauen på å jobbe frem mot soloutstillingen han holder på "Kunstlerhaus Bethanien" i høst. Han er "artist in residence" på huset i år, sammen med 17 andre kunstnere fra hele verden.
– Det er et internasjonalt miljø, og man får en mye større sjanse til å spre arbeidet sitt rundt omkring enn når man er hjemme i Norge, sier han.
Når han ikke arbeider på atelieret, går Martin Skauen gjerne tur rundt i multikulturelle Kreuzberg. På 1960-og 1970-tallet strømmet tyrkiske immigranter til bydelen, men nå er den gjenstand for en ny innvandring – av kunstnere og studenter fra alle verdens hjørner.
Mange kaller Berlin for Europas New York.
– Det er en veldig liberal følelse her. En rund by, med mye forskjellige mennesker, beskriver Fredrikstad-gutten, som synes omgivelsene er inspirerende.
Han er ikke den første.
Før ham har nordmenn som Edvard Munch, Kristian Krogh og Gustav Vigeland trasket gatelangs i den samme byen.
– Jeg blir nok her nede en stund, fastslår Martin Skauen.
– Flytter du noensinne tilbake til Fredrikstad?
– Det vet jeg ikke. Finner man seg et bra sted å jobbe, så er alt mulig. Vi får se hva fremtiden bringer.