Herborg Kråkevik spilte på Hvaler gjestgiveri i kveld.
Kjøp bildeSommerens raskeste time
Det sies at tiden går fort i godt selskap. Timen med Hardangers vakreste troll føk unna. Faktisk måtte jeg dobbeltsjekke kronometeret for å være sikker på at hun sa takk for seg da klokken rundet 20.30. Men publikum klappet henne inn igjen, og hun serverte to ekstranumre som fikk gjestene i teltet til å reise seg og gi ytterligere ovasjoner.
F-b.no på Facebook og Twitter
Herborg Kråkevik med musikerne Kjetil Bjerkestrand (tangenter/programmering) og Bernt Rune Stray (gitarer) spilte i kveld i Hvaler gjestgiveris underholdningstelt. 125 tilhørere fikk en opplevelse som sto til terningkast fem:
Kråkevik skaffet seg fort noen trollunger i går kveld. Publikum likte det de hørte og så, og klappet godt, humret lett og gapskrattet ved noen anledninger.
Den fagre kvinnen fra Jondal (postnummer 5627) maktet nesten å målbinde gjestene fra første stund. Hennes væremåte er litt forførende, uhøytidelig og med et solid skråblikk. Og hennes humoristiske sans, enten hun reiser dialektisk gjennom landet og hermer folk fra alskens avkroker; eller snakker om familiemedlemmer som har noe å berette om biler på veien eller matservering gjennom trange åpning, så er det gøyalt. Den biten kan hun trygt utvide og foredle.
Som forestilling var det likevel ikke helstøpt. Til det var det litt mye hopp og sprett, og jeg savnet litt mer direktekontakt med publikum. Litt mer frieri om du vil, eller en større dose av stand-up. Og litt mer laidbackmoro. For kvinnen har kapasiteten.
Hun traff godt med sauer og gjerder på Hvaler. Og den kan utvikles til noe bedre og større. Allerede i kveld kan hun spekulere i om hun ønsker å servere mer verbal moro.
Men gjesten fra vest er beriket med en stemme som bærer, forfører og klinger godt. Hennes vestlandsdialekt med særdeles trykk og uttale på og av bokstaven r, er en sjarmerende tilleggsnytelse. Og sangvalgene var ganske trygge, og ligger der stemmen hennes ytes rettferdighet.
La meg avslutningsvis si noe pent om musikerne. Kjetil Bjerkestrand er en kapasitet musikk-Norge kjenner godt. Jeg er ikke like sikker på at publikum der ute har hørt nok på ham. Mannen tryller frem klanger og farger på sitt keyboard som til tider kan kreve sin lytter. Det er skjevt i harmonien, følger ikke alltid den logiske beaten og han legger spennende lydtepper.
Bernt Rune Stray på gitar benyttet seg også av litt ekstra teknikk, og fikk mye ut av sin kassegitar og sin elektriske gitar. De to maktet sammen å fylle teltrommet med både sarte og henrivende arrangementer. Godt spilt!
