Sommer med mor må bli en vinner

REVY
Båthusteatret
Fredrikstadguttanes sommerrevy 2011
"Kjære mor", med Pål Nielsen, Atle Jensen, Vivi Haug og Rogers revyorkester på scenen.
Première
Fullsatt
ANMELDT AV: Thomas H. Arntsen

Se bilder fra premièren her

Del på Facebook

Vivi Haug gjør sommeren litt blidere. Som innleid mor til sommerevyen på Kulturbrygga er Vivi et sikkert kort. Der i gården er det ingen nøling. Dama kan sine saker. Alderen merkes litt mer nå enn før, men hun fremstår likevel som ungdommelig og i høyeste grad til stede. Og nummeret som rapper var bent frem fenomenalt. Hun tar det på kornet, fremfører godt og teksten hadde hun skrevet selv.

I det hele tatt er tekstmaterialet i år hakket bedre enn i fjor. Det betyr ikke at det er strøkent, og det er derfor sekseren ryker med klar margin. Noe blir plumpt, og noen poenger (Tom Collins i kengurusekvensen) er billige. Men det er kanskje meningen? For Atles figur er som vanlig kostelig. Og om han har ører på hodet som ramler av, eller han bærer en fæl vikinghjelm er samme sak. Han får mye ut av det bare med mimikk og kroppsspråk. Dosene med Reinert og Rune Beige er også "pliktløp", men godt utviklet. Og med mamma ved sin side, blir figuren Beige enda tydeligere, enda mer pinlig.

Med Pål og Vivi som medspiller, skvises det litt til ut av Atle. Herrene mestrer tennisspillet i sine dialoger. Men du må følge godt med når ballen fyker frem og tilbake over nettet. Noen smasher er nesten så du ikke merker dem. Andre ganger kan ballvekslingen bli litt langdryg, uten angrep på nettet fra noen av dem. "Mor lever enu" er vrien å holde farta og trykket oppe på. Den stamper seg frem i motsjø.

Men årets forestilling fremstår likevel som mer helstøpt. Det er perioder der du ler. Mye og ofte. På et par nabobord var verpingen nesten konstant under første akt.

Musikalsk er det helstøpt. Ikke alle låtene er like tilpasset revyen. "Respatexas" føltes som et nummer som var dyttet inn for å fylle. Ikke noe galt med country og western. Men den røde tråden glapp litt der.
Raplåten til Vivi var et høydepunkt. Og min følelse var at bidragsyterne denne gangen hadde valgt en noe mer jazzete innpakning. Bandet låter som vanlig helstøpt. Presisjonen er bra, lydbildet behagelig og vokalen sitter tett og godt.

Vivi er nevnt. Hun kommer inn som et friskt puss, og er den gode gamle morsfiguren når skjørtet, forkledet og skautet med knute i pannen er på plass. Guttene setter mamma på plass. Hun får høre at det kan være plagsomt med mammaer. Hun er sjefen som skal lære deg folkeskikk og empati. Hun steller med deg, oppdrar deg, roser deg og er egentlig helt uunnværlig. Oppe i alt sammen, med morsroller, kjønnsroller og svakheter; fortelles det en historie med kjærlighet. Verden er ikke den samme uten mor eller mamma. Ankerfestet i vår tilværelse må være der. Som hun fremstår. Med alle sine plusser og noen få minuser.
Og det var gøyalt at Pål, Atle og Roger Amundsen bød på sine mødre. Det ga mer personlig tilsnitt uten å bli privat.

Konklusjonen er at dette må være det beste som er servert ved elvekanten på Kråkerøy. Kulissene var enkle med mye varme, og de litt fyldige dameleggene ble elegant fargesatt.

Og til dere som ikke har tenkt på det: Kveldens gallup avslørte at de fleste av oss ikke har "Mor" i adresselisten på mobiltelefonen, men "Mamma".

Se bilder fra premièren her