Solid og dramatisk debut

«Fool for love» er et amerikansk psykologisk – realistisk drama fra 1983. Dramatiker Sam Shepard spilte selv hovedrollen i 1985 mot Kim Basinger. En kan bare forestille seg hvor bra det må ha vært, særlig når en ser hvor bra det kan bli på en liten Fredrikstad-scene.

Skuespiller og produsent Robin A. Eriksen er tilbake fra statene og seiler inn på Speilet som cowboyen Eddie, tar både publikum og rollefiguren May (Kristine Kjøge) med storm. Stykket starter med drama fra første stund. Stemmene er hevet og konflikten er til å ta og føle på.

May og Eddie befinner seg på noe som ligner på et motell. Det er slitte vegger og gardiner, den store senga er midtpunktet i rommet og eneste møbel bortsett fra et lite bord og typiske 60-talls kjøkkenstoler. I et hjørne sitter Kalle Øby og gynger i en stol. Hans rollefigur heter bare Gammel"n og forblir taus de første 20 minuttene.

Mens dialogen mellom de to unge skuespillerne utspiller seg røpes mer og mer av hva dette handler om. Hvem er de? Hva har skjedd mellom dem og hva kommer til å skje? Publikum blir revet med som i en snedig oppbygget bok der en sluker sidene med stor innlevelse for å komme til poenget, eller høydepunktet om en vil. I det klassiske dramaet handler det som regel om et vendepunkt. Det er det også i regissør Pål Øverlands versjon av «Fool for love».

Vi får vite at de to har hatt et anstrengt forhold til hverandre over lang tid. Eddie kommer og går og May blir kvalm hver gang hun ser ham og hver gang han går. Hun kaster ham ut gang på gang og angrer seg i det han faktisk går ut døren. Hva som egentlig er mellom dem kommer ikke frem før Mays kinodate Martin står på døren. Uten å røpe noe så tar historien en uventet retning der rollekarakterene blir tynet maksimalt og skuespillernes potensial blir satt på prøve. Den består de med glans.

Den naturlige spillestilen er profesjonelt gjennomført og de glipper ikke ut av den en eneste gang. Det er imponerende skuespillerteknikk, helt i Stanislavskijs ånd. Ingen overdreven deklamasjon eller stiliserte tablåer preger denne forestillingen, det virker ekte og troverdig.

Kalle Øby er eneste episke bruddet. Han fungerer som en kommentator, en som nøster historiene sammen og setter dem i en større kontekst. Vi får gjennom han dybden og essensen i de bakenforliggende hendelser, slik at når stykket ender så gjør det ikke noe om de røde trådene henger i luften ubesvarte.