Showtime igjen

GO TIME, SHOWTIME & ABSOLUTE WAR

Tommy Tokyo & Starving For My Gravy

(Warner Music Norway)

Anmeldt av Lars Weberg

Å hoppe etter «Smear Your Smiles Back On» er ingen lett øvelse.
Men Tommy Tokyo & Starving For My Gravy lander fjellstøtt med «Go Time, Showtime & Absolute War».
Om noen forventer et annerledes Tokyo-album denne gang, så vil de bli skuffet.
Det tar nemlig ikke mange sekundene før du kjenner igjen det musikalske bildet fra forrige gang og da er alt som det bør være, etter min mening.
Dette er umiskjennelig Tommy Tokyo og hvis det er noe som skulle være forandret, er det at de er en smule mer mer tilgjengelige på « ... Absolute War» enn på forgjengeren.
Uten at de følger en vanlig vers-refreng-vers oppskrift av den grunn.
Både det teatralske og mørke er tatt godt vare på.
Det åpner svært så høytidelig med «What a Deal Emile», med sine «Halelulia, Praise the Lord»–intro.
Når Tokyo går over i «I used to ba a carpenter, just like Jesus Christ himself», er det nesten gåsehudfremkallende, men ikke på grunn av den pompøse sammenligningen.
Mest fordi du i det øyeblikket vet at den vanskelige nummer to-platen kommer til å innfri.
Tommy Tokyo & Starving For My Gravy er fortsatt en smeltedigel av et band, der tankene går til både The Beatles og «Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band», Frank Zappa, David Bowie, The Flaming Lips og et snev av americana.
Men det unike er at du liksom ikke kan sette fingeren på noe. I sum skaper de en egenart, hvor de kun låter som seg selv og da låter det veldig bra.
Til tross for at platen er spekket med sterke enkeltlåter, er det ikke slik at singelhit-ene ligger i kø her. Dette er først og fremst et ALBUM.
Selv om absurditetene står i kø, sjekk tekst på «I Have Never (Sucked On an English Tit)» eller musikken på «Oxford Blue», er det først og fremst flotte og tidvis nærmest sakrale toner som strømmer ut av høyttalerne.
Når vi da er inne på det mye omtalte produksjonssamarbeidet med Head (PJ Harvey, Thom Yorke, Madrugada m.fl.), så er det plettfritt utført.
All den tid han har lykkes med å gjenskape Tokyo-lydbildet fra forrige gang.
Dessuten er platen lekkert arrangert og itonesatt – stort sett med et enkelt oppsett, med akustisk gitar, piano og slentrende trommer.
Men det anbefales gode høretelefoner eller et ordentlig stereoanlegg for å få fullt utbytte av platens kvaliteter.
Og nå får de Spellemannspris.
Og bikker 15.000 solgte. Lett.

Last ned (hvis du absolutt ikke skal ha hele platen»: «What a Deal Emile», «Black Holes (Instead Of Eyes)» og «Oxford Blue».

PS! «Go Time, Showtime & Absolute War» slippes mandag 27. september.