Velklingende Hollywood som julevorspiel

Filmens Mekka har inntatt byen. Og med det et julebordshow som kan ta pusten fra deg. Forestillingen på City Scene er helstøpt, men har også sine svakheter. For her er det drøssevis av de sangene du har hørt før, og ganske sikkert har et forhold til.
Nær sagt hele forestillingen har preg av å være et eneste langt vorspiel, og vi hørte frydefulle hvin bak bakerste rad blandet med skapsangere med sceneønske og patriotisk applaus. Den kom særlig Anette Fossum til del.

Se stort bildegalleri her

Showet er ikke strøkent fra A til Å, men de tingene som er verdt å sette fingeren på, lar seg rette med en gjennomgang med nye øyne der regien strammes inn en smule, og da er sekseren på terningen godt innen rekkevidde.
Og da tenker jeg først og fremst på et par sceneskift i første sett som tok for lang tid. Det er nesten så du kan høre knappenålen falle, og da øker faren for at et forfrisket julebordspublikum tar innersvingen på deg.
Vil jeg se enda strengere på det, så er starten med filmvisning på et buklete teppe nesten mer forvirrende enn forklarende.
Og med hyppig bruk av filmeffekter, er også faren stor for at du drar oppmerksomheten vekk fra dem som skal skinne på scenen.

Men jeg aner at produksjonsleder/regissør Gusty Utterdahl har hatt en mening med å la oss få se Hollywood i sort/hvitt, selv om jeg ikke umiddelbart så poenget. Samtidig tenker Gusty helhet, og er en mester på å skape den riktige illusjonen. Som igjen gjør deg nysgjerrig.
Men det hjelper ikke at det er lys og røk og «trøkk» hvis ingen fjerner snubletrådene. De er ikke mange, men finnes. Og da kreves det fingerspissfølelse, timing og en mulig musikalsk justering. Jeg tenker på de numrene der det kan kappes noen takter for å komme fortere til start uten at noen går på akkord med det musikalske.

Dette er en type show som alle med noen års fartstid vil sette stor pris på. Og det er aldri kjedelig. Det er bare å sette seg godt til rette i stolen og ta imot. Alle melodiene du har hørt før kommer på rekke og rad. Og det er også plass til låter som du trolig ikke har det samme forholdet til. Og du vil ganske sikkert finne låter du savner, eller låter du ikke helt forstår hvorfor er med i notebunken som teller 36 låter.
Sånn blir når du ikke får sette sammen programmet selv.

La meg avslutningsvis få skryte av vokalister og band. Kvartetten som holder dette sammen med sang gjør en suveren jobb, og jeg kan leve med at Byron Williams mangler en oktav i forhold til Barry White. Anette Fossum beviser nok en gang at hun er dronning – akkurat som Vigdis Wisur. De låter ypperlig hver for seg og ikke noe dårligere sammen.
Og tre artige innslag fra Kristian Gangfløt var at han sang to låter med norsk tekst, og fikk vist at han mestrer en gitar i Princes skikkelse. Men kunne vurdert og dratt «Purple Rain» i knestående, sånn cirka 160 centimeter over gulvet ...
Greg Oliver var et spennende bekjentskap som rapper, korist og en mann med riktige «moves». Bandet var velspilt og tight, lyden var utsøkt og lyssettingen spennende. Anbefales på det varmeste!