Sammensatt og fengende Beatles-konsert

Medlemmene har selv gitt uttrykk for at dette er en dramatisk fremføring av The Beatles, med særlig vekt på John Lennon. Navnet på konserten, «The Ballad of Beatles and Yoko» er et ordspill hentet fra en Beatles-låt; «The Ballad of John & Yoko».
Mine forventninger til konserten var derfor å få servert en rekke rolige Beatles-ballader. Jeg tok heldigvis feil.

De startet som kanonkuler med låten «Because» og fra første stund holdt de publikum i sin hule hånd; Stian Joneid, Jonas Groth og Erik Jensen i front med Jan Erik Arntsen, Erling Henanger, Jens Jacobsen, Tore Skauen og Jon Pettersen i bandet. Først som sist, kan jeg slå fast at sistnevnte, gitarist Pettersen, spiller sjelerensende godt.
Med et godt lydbilde og rytmer som leet på foten, førte musikerne oss gjennom gode og kjente låter som She Loves You, A day in the life og Yesterday for å nevne noen få. De fleste kjenner kanskje til erteriset Groth og Joneid gjennom andre arrangementer. I Beatles-sammenheng er de gode som alltid. Spesielt må jeg trekke frem den kontrollerte og hese rockestemmen til Jonas Groth, og han har ingen grunn til å skjemmes over å inntre rollen som Paul McCartney.

Vokalist og gitarist Erik Jensen og gitarist Arntsen, som store fans av Beatles, gjorde denne konserten til en dramatisk konsert, der de imellom slagene presenterte John Lennons liv i Beatles, og senere hans liv med Yoko.
Selv synes jeg definisjonen dramatisk er å overdramatisere det. Det var mer fortellende, og her kunne de gått noen skritt videre og gjort det ryddigere, mer spennende og interessant. Men det er vel også det eneste ved konserten som ikke var på høyde med resten. Men for all del, det ble aldri kjedelig eller monotont under «fortellerstundende» heller. Beatles live kontra Beatles i studio er jo lykkerus for øret, i alle fall når det gjøres på denne måten. De tre vokalistene lot ikke den karakteristiske koringen, som er med på å utgjøre essensen av så mange Beatles-låter, slippe unna. Det låt riktig i mine ører.

Konserten var delt inn i to akter, og de avsluttet første akt med at Jonas Groth, i John Lennons skikkelse denne gang, definerte gjennom «Yesterday» at en epoke av Beatles-karrieren var over. At stemningen på denne sterke sangen ble litt ødelagt av publikums fraværende evne til å være stille, kan jeg ikke benekte, men Groth greide å beholde sangens såre stemning allikevel.
Da andre akt begynte, begynte også nedgangsperioden i John Lennons liv. Blueslåten «Dear Blues» om hvordan Lennon ønsket å dø, gjorde et sterkt inntrykk. Han levde ikke et glansfullt liv, men det var en glansfull tolkning av låten.
Det var noe mindre krutt i andre akt kontra første akt, uten at man kjedet seg av den grunn.
De avsluttet sterkt med tittellåten, og fikk her også noen i publikum opp fra stolene sine og ut på dansegulvet. Det ble en kanonavslutning verdig denne gjennomførte og sammensatte konserten.

De dro selvsagt fordel av den stemningsfulle og intime atmosfæren som ligger der fra øyeblikket man entrer Båthusteatret.
Skal man konkludere med enkle trekk: Jeg trampet takten gjennom alle låter der det var mulig, og lengtet meg ikke vekk et eneste sekund. Dette skyldes selvsagt ikke de dyktige artistenes prestasjon alene, for Beatles har vel alltid vært, og vil alltid være et trygt og godt valg dersom man skal fange publikum.
Premièren på konserten var på fredag, og de spiller også to konserter på Båthusteatret førstkommende helg.