Hardere skyts fra Åge Sten

Åge Sten Nilsens første soloalbum satte ikke spor etter seg, verken da det kom ut i 2000 eller under relanseringen som "Wolf & Butterfly" i 2006.
"Glamunition" er Nilsens første helhjertede forsøk på å etablere seg som platesolist etter suksessen med WigWam.
Han har satt seg fore å lage en skikkelig gladplate, og lykkes langt bedre enn på forgjengeren med å lage et solid og variert popalbum.
Akkurat som i WigWam handler det om glade låter, høyt tempo og allsangrefrenger. I stedet for skittenpompøse rockegitarer er det popkliniske trommebeats, strykere og en funky blåserrekke som dominerer på "Glamunition".
Selv om Åge Sten byr på et sangteknisk bredere repertoar enn sitt alias Glam Wam, er og blir han en vokal posør som presser stemmen litt for hardt hele veien.
Det blir ikke kul pop av det, selv om det er fett når refrengene tar av. Det gjør også at Nilsen ikke oppleves som noen personlig utleverende sanger. Derfor faller en i utgangspunktet vakker ballade som "Brave" igjennom, på tross av strykekvartettens nærhet og vare melankoli.
Moderne produksjon og inspirasjon fra blant andre Mika og Scissor Sisters er ment å flytte Nilsen fra WigWams 80-talls rockenostalgi og inn på det nye millenniets popscene.
Det lykkes bokstavelig talt halvveis, for låtene, lydbildet, ja hele grunnfølelsen av albumet minner aller mest om norsk 90-talls poprock. Det er ikke bare duetten med ELG som stinker av Dance With A Stranger her, Nilsen bøtter på med kor, blåsere og synther der han kan.
Det forhindrer likevel ikke at flere av melodiene nekter å forlate øregangene når cd-en er slutt. "Bring the night on" og "Where the good times grow" er låter der Nilsen klarer å blande sine inspirasjonskilder på en måte som låter originalt og friskt. I disse låtene finner sangeren også en nisje der han låter både nyskapende og troverdig, nesten på en Morten Abelsk måte. Det viser at Åge Sten Nilsen ikke har stanset opp, men fremdeles er på vei mot noe som kan bli veldig bra.