Cowboyer som mener alvor

CC Cowboys sadler opp igjen, tre år etter sitt forrige album.
Som 90-tallshelter var bandet representanter for frisk og frekk rock. Nå er ikke frasparkene lenger like kraftige. Det er henger en følelse av alvor og vemod over denne produksjonen, selv i de raske og lettere låtene.
Hvis du først spiller samleplaten "Ekko", og så setter på "Evig Liv", vil du merke med all tydelighet at CC Cowboys har forandret seg.
Bandet spiller seigere, låtene er roligere, soundet er mørkere, tekstene mer ettertenksomme. CC Cowboys anno 2006 spiller dønn seriøs rock.
Bandet har likevel ikke mistet sin vitalitet eller bohemske romantikk. Grønneberg synger om å drikke vin på hustakene i byen, og lengter seg vekk fra alt.
Men stemmen som maser "la oss pakke det vi har og dra! Kom igjen!" er ikke den unge rockeanarkisten som vil bryte med samfunnet og jage drømmen. Det er den voksne mannen som har innsett at tiden ikke går saktere og at man må prøve å leve mens man ennå kan. Desperasjonen er fortsatt der, men rebellen har blitt rasjonell.
Hverdagsepisoder, små observasjoner, vær og vind er stikkord for Grønnebergs lyrikk. Ikke så fryktelig spennende akkurat, men har du en av de aller kuleste stemmene i norsk rock, kan du få enkle ord til å skinne.
Det gjør Grønneberg i den tunge balladen "Kom igjen", den kule og småfunky rockelåten "Legen din sa", og med rødvinspoesi i kassegitarlåten "Déjà vu", platens beste spor.
Balladen "Fritt fall" låter også som en ny CC-klassiker. Disse sterke innslagene veier opp for de mer grå og trivielle. Ujevne skiver er noe bandet er kjent for.
CC Cowboys står ikke langt tilbake for "de fire store", DumDum Boys, Raga Rockers, deLillos og Jokke & Valentinerne.
De har håndverket, repertoaret og fansen,
Men de mangler fortsatt det store albumet hvor alt klaffer.
"Evig Liv" er ved første lytting en tyngre materie enn forventet.
Men takler du det og gir det litt tid, er det et album som kryper inn under huden og vokser i deg.