Avslutning som fortjent : Med Navigators som siste band ut, fikk Månefestivalen den avslutningen som tidenes festival fortjente. Og det lukter eksportartikkel av Magnus Abelsen (t.v.), Trond Andreassen og co.
Kjøp bilde
På stø kurs mot Europas største scener
Tøihusplassen- søndag - 400-500 tilhørere
F-b.no på Facebook og Twitter
Etter at det navnløse bandet i fjor debuterte med debutantens uventede brak på Månefestivalens minste scene , var det søndag kveld klart for presentasjon av NAVIGATORS på Tøihusplassen, Månefestivalens største vindu mot verden.
Etter en drøy siste festivaltime i øs pøs regnvær konstaterte min sidemann musikkjenneren meget fornøyd: – Dette var den beste konserten av dem alle! Da hadde han fått med seg brorparten av Månefestivalens nærmere 40 band.
Og Navigators var akkurat så bra som et finaleband på Månefestivalen skal være - med de kvalitetene som trengs for å holde på et publikum som nesten drukner i regn ved scenekanten: et bunnsolid, uimotståelig låtmateriale, til fingerspissene velarrangert, musikere som vet hva de skal gjøre, i et band som har finslipet samspillet - og en frontfigur som gjør hele scenen til sin.
Trond Andreassen har allerede risset sitt navn inn i Norges rockehistories grunnfjell med uforglemmelige Ricochets. Nå spørs det om ikke Navigators vil bringe ham og de fire andre, Espen Holtan (bass), Sven Poppe jr. (piano og keyboards), Johan Edvardsson (trommer), Magnus Abelsen (gitar og kor) og Christoffer Schou (gitar)til enda større scener i Europa enn det selv Ricochets klarte. Navigators er nemlig enda mer grenseløst hitpotente.
Konserten søndag kveld åpnet relativt neddempet, for så etter fire, fem låter og hit-en «Wall of Stone» å transformere til stadionrockformat. Derfra og inn eier Trond A. og co Månekvelden. Med et formidabelt lys- og røkshow som akkompagnement til såre, barske, mørke, melankolske OG så vidunderlig tilgjengelige rockelåter- og countryballader, blir det så substansielt som en svær rockekonsert kan være.
Men likevel, og enda bedre: Navigators har faktisk en del å gå på. Å utvikle improvisasjonen, lage liveversjoner oppmerksomt videreutviklet fra studioversjonene, bør ha en plass langt opp på agendaen. Foreløpig er konsertene temmelig «platelike», med bare Svenn Poppe jr. som innimellom bretter opp ermene, kaster loss - og lar det stå til!
Det er selvsagt avtalt spill, bokstavelig talt, og det låter fett. Men enda fetere blir det når alle instrumentalistene tar ut det de har. Det er antagelig en hel del. Og en rockekonsert av dette kaliberet tåler absolutt en trommesolo - Navigators har mannen. Johan Edvardsson lille, men sugende Ringo Starr/Abbey Road-lån ga bud om store evner.
Så hva mer er det å si enn hu hei som vi gleder oss til neste album, låtene skal visstnok være klare. Og HU HEI som vi gleder oss til neste konsert. Hvor i verden det treffet nå vil finne sted.
