Ærlig møte Fredagens konsert i Østre Fredrikstad kirke var nesten fri for tull og tøys, flygelhopping og andre spillopper. Aksel Kolstad viste sammen med Kristina Kriit (fiolin) og Levi-danel Mägile (cello) at det også er den rene klassiske musikken som skal ut til folket. Foto: Erik Hagen

Kjøp bilde
Terningkast 5

På fornavn med de store

Aksel Kolstad, Kritina Kriit og Levi-Danel Mägile Østre Fredrikstad Kirke Ca 35 tilskuere

F-b.no på Facebook og Twitter



«Wolfi, Ludwig, Edvard, Franz und Johan» sto det på trykk i fredagens del av programmet til Café de Concert. I Østre Fredrikstad kirke skulle det skje, og med en stor forventning om at Aksel Kolstad entret podiet utkledd og i heftig parodi med de store komponistene skulle fredagskvelden være reddet. Som anmeldelsen nedenfor, av åpningskonserten til Fredrikstad Café de Concert festival 2010 påpeker, så forbinder en nettopp Aksel Kolstad med en heftig blanding av komedie og klassisk pianospill. Men det skulle vise seg å ikke alltid stemme.

Heldigvis vil jeg si. Som datter av en musiker, med lang fartstid som tilskuer i trappen i Grieghallen i Bergen, under både torsdagskonserter og festspill, har jeg et seriøst forhold til klassisk musikk. Og selv om Kolstads postmoderne tilnærming til musikken er både interessant og forfriskende, så var gårsdagens konsert et nærgående møte med fem av de største komponistene i Europa, der nettopp den klassiske musikken fikk tale for seg. Uten scenelys, effekter av noe slag, med kun et flygel, en fiolinist og cellist og to dansere, fikk de rundt 35 oppmøtte et vakkert og nødvendig pusterom etter en lang arbeidsuke.
Stemningen ble ladet med Kolstads nærmest alter ego; Mozart, som han karakteriserte som «moromenneske». 1 sats a-dur sonaten trillet lett og ledig rundt i kirkerommet og Kolstad med sine to kolleger fra Estland, Kristina Kriit på fiolin og Levi-Daniel Mägila på cello, mestret stykket lekende lett. Videre fikk vi akkurat passelig mengde info om neste komponist, som var Grieg, på en akkurat passelig humoristisk måte, før Kolstad og co. la ut på en symfoni som aldri ble ferdig. Symfoni i C-moll skulle ifølge Grieg aldri oppføres, men Kolstad måtte gjøre det likevel, noe vi alle var veldig takknemlig for. Symfonien malte et bilde av høye fjell og trolske skoger, av melankoli og ettertanke. Og for Kolstad handlet sistesatsen om en fugl som faller ned i et tjern og dør.

Mest av alt klarte denne strålende trioen å skape et enkelt men samtidig avansert bilde av kjente komponister som vi alle kjenner. De tok tak i noe essensielt i musikken, der det uten å kunne sette fingeren helt på hva, viste en rød tråd mellom de utvalgte stykkene. Kolstad mente at samtlige aldri helt ble ferdige fra komponistens side, men jeg lurer på om det kunne være Kolstad og musikernes personlige tilnærming til musikken som dannet fellesnevneren. Med Schuberts «Sonate for trio» og Johann Sebastian Bach illustrert gjennom danserne Anastassia Savela og Nadezda Antipenkos var kvelden nesten fullkommen.

Det manglet bare Beethovens «Vårsonate» og da den rullet ut av flygelet tryllet den publikum inn i nærmest en transetilstand som varte flere minutter etter konserten var ferdig, sultne på mer. To dager igjen av festivalen, så ingen grunn til å sitte hjemme.

 

Siste kultur


Bli tilhenger av Fredriksstad Blad på Facebook: