Omar gjorde ingen feil

Overskriften kan, og må gjerne, tolkes på flere måter. Det den IKKE må forstås som, er at det kunne være forventet at ikke alt ville låte som det skulle under lørdagens siste konsert på årets Blues Camp. Omar and The Howlers er særlig velklingende navn innenfor det internasjonale bluesmiljøet, og det er det flere gode grunner til.
Det den selvfølgelig KAN tolkes som, er rett og slett som det står: At dette var en prikkfritt utført konsert. I hvert fall i den forstand at her låt det så tight, så rent, så gjennomført og med en lyd så knivskarp at det knapt kan forventes noe bedre. Et vel regissert spilleliste bidro også til følelsen av at dette var skreddersydd.
Overskriften kan også leses som at konserten med den ulende bluesmesteren fra Austin, Texas tenderte mot en smule kjedelig affære, der bluesens kanskje største kraft, improvisasjonen, måtte vike for flink perfeksjonisme.

Den den derimot bør forstås som, er at det høyt oppstemte bluespublikummet på Byens marker denne lørdagen fikk oppleve en sjelden blues- godbit – som var BÅDE bortimot perfekt anrettet OG servert med følelse.
Først og fremst av sjefs- kokken sjøl. Det er selvfølgelig en klisjé, men pytt: det var som mann og gitar var en og samme organisme. For selv om det var med en nesten arrogant overlegenhet Omar Kent Dykes, som er kjent for sitt Bo Diddley-liknende uttrykk (han er født og oppvokst i Diddleys fødeby McComb i Mississippi), holdt sitt snaut to timer lange bluesforedrag, var det ingen som kunne unnlate å legge merke til det svært nære forholdet.

Med en nesten "den man elsker, tukter man"-holdning lot han fingre og never, spille, banke, vri og slå toner ut av gitaren. =I dette tilfellet virket "medisinen".
Og Omars ulende trio etterkom to av ønskene om ekstranummer.