Maurstad og 3D løfter blånissenes julekamp

Blåfjell 2 – Jakten på det magiske horn er lett underholdning rettet mot barn. Nissene i Blåfjell våkner til den kaldeste vinteren noen kan huske, og det skaper problemer for rødnissene nede i dalen. En isbre truer med å smadre gården rødnissekongen Dreng bor på. Sammen med blånissenes Dronning Fjellrose må han finne det sagnomsuste hornet som styrer vær og vind.

I kjent Ringenes Herre-stil må duoen forsere høye fjelltopper og dype skoger for å finne Gråfjell, der hornet er. På veien møter de gode hjelpere, og skumle farer truer.

Filmingen er tidvis episk, med flotte panoramabilder av snødekket natur og heftig skikjøring. Klipperytmen er ikke raskere enn at eventyrfølelsen brer seg i kroppen.

Det føles veldig riktig at norsk films «grand old man», Toralv Maurstad, gjør den beste rollen i Skandinavias første spillefilm i 3D. Det sier noe om både skuespillerkunst og teknologisk utvikling. Maurstad fyller 85 år i november, men er like leken og fengslende som før. Rollen som Mosetussen er tydelig inspirert av huldretussene («Varfor då?») i Ronja Røverdatter, men Maurstad gjør den til sin egen.

3D-effektene er også med på å heve inntrykket av filmen, og kvaliteten er god, uten at bruken blir overdreven. Filmen finnes også i 2D.
De unge hovedrolleinnehaverne Johan Tinus Lindgren og Ane Viola Semb har god kjemi, men får et tungt ansvar med å bære filmen.

Biroller av Elsa Lystad (Gamlemor), Per Kristian Ellefsen (Rimspå) og Geir Morstad (kullbaronen) gir filmen nødvendig fremdrift når det er i ferd med å bli tomgangskjøring.

Regissør Arne Lindtner Næss veksler mellom å skildre spenning og komikk, men skiftene er ikke alltid like vellykkede. Man mistenker at ønsket om å unngå aldersgrense har gått på bekostning av dramaturgien. Nissescenene inne i Blåfjell er filmens stiveste, og reddes av en dyktig Ellefsen.

Filmen vil nok uansett bli godt mottatt av blånissefansen, og da er nok målsettingen nådd.